Kanskje det ikke virker som noen big deal for andre, men for meg som har måttet bruke dem fast i nærmere 10 år, så er dette stort.
Jeg har fått Paralgin Forte på blå resept, noe som i seg selv ikke er så veldig vanlig. Og det sier nok litt om hvor mye vondt jeg har hatt.
Nå er jeg altså takknemlig for at nevrologen på SUS tok kampen for at jeg skulle få smertestillende medisiner. For sånn som livet var på det tidspunktet, så var jeg så sliten og nedkjørt av smerter, at livskvaliteten min var elendig.
Problemet var at kroppen venner seg til ting, og etterhvert måtte jeg øke dosene for å få noen effekt. Så på de verste dagene, når jeg måtte komme meg utav senga for å være tilstede for ungene mine, skulle det gjerne 8-12 paralgin forte til i løpet av en dag, for at jeg skulle fungere noenlunde.
Og hvis jeg hadde brukt så mye, måtte jeg spare inn andre dager. Noe som betydde at jeg hele tiden måtte prioritere hvilke anledninger og dager som var viktigst.
Jeg skulle ønske at jeg hadde fått hjelp fra det offentlige til å begynne å trene, istedenfor å begynne på så mye medisiner. Selv om jeg ikke vet om jeg hadde klart det, sånn som tilstanden var da.
En av grunnene til at jeg ønsket å slutte med B-preparater, er at jeg måtte søke om dispensasjon fra de nye helsekravene som fylkeslegen kom med for ett par år siden, for å beholde førerkortet mitt.
Jeg hater at nye regler laget for å kunne straffe folk som kjører med pille-rus, skal tres over hodet mitt, som om jeg var en av dem. Det er jo stort sett mennesker med lovlig utskrevne preparater fra lege som ender opp i ei papirmølle med fylkeslegen, mens de som virkelig ikke burde sitte bak rattet, ikke fanges opp før uhellet er ute, eller de blir stoppa i en kontroll.
Så jeg gir ingen honør til fylkeslegen i denne saken. Jeg ble redd for å miste retten til å kjøre bil, på grunn av regelendringer, når jeg hadde kjørt prikkfritt og skadefritt i 20 år. Jeg har tilogmed fullført opplæring og oppkjøring på motorsykkel, mens jeg gikk på medisiner, uten at de brydde seg om det.
Det ble en ekstra belastning, fordi jeg måtte søke på ny hvert år. Selv når medisin forbruket mitt gikk ned, ville de ikke la meg få dispensasjon for mer enn ett år av gangen.
Men kanskje det likevel ble det lille ekstra presset, som hjalp meg å kutte ut medisiner. Jeg ser frem til når neste søknad skal sendes, at jeg ikke lenger trenger noen for for dispensasjon. Og jeg er heldig som har klart å endre livet mitt så heftig, med trening. Det har ikke vært lett, er fortsatt ikke lett, og det må finnes uendelig mange der ute, i en lignendes situasjon som min, som ikke klarer det...
Så kjære fylkeslege: ryk og reis med dine nye paragrafer og din kjepphest! No thanks to you! Men jeg skal klare meg selv! Du skal ikke få ta ifra meg min frihet og glede! Jeg elsker å kjøre motorsykkel, jeg liker å kjøre bil... Jeg kjører nå medisinfritt, men jeg har aldri utgjort noen fare i trafikken, så hvorfor har du vært etter meg? Hvorfor kunne dere ikke fatte, at jeg aldri ville kjørt noe sted, de dagene jeg var som vondest og måtte innta mer enn ett minimum med smertestillende?
Takket være trening, som har kosta blod, svette og tårer, så har jeg sloss meg fra uførhet, til å både drive mitt eget firma og være ansatt som Personlig Trener! Jeg har frivillige verv i yrkessammenheng, skole, kirke og foreninger. Jeg bidrar til samfunnet, har reist meg fra asken og brenner for livet.
Så hva skulle det offentlige ha gjort? Vel, det er enkelt! Slutt å putte piller i folk, for å så stemple dem som uføre og ta fra dem førerkort, frihet, økonomi, håp og drømmer.
Hjelp dem istedenfor! Se menneskene bak tallene og diagnosene! Jeg forventer ikke at alle skal gå like langt som meg. Men hvor mange kunne kommet ett godt stykke på vei, hvis de hadde fått for eksempel trening på blå resept, istedefor Paralgin Forte? Gi dem helse, mestringsfølelse og meningsfyllte oppgaver, fremfor å råtne på rot alene med sin egen skjebne.
Selv om jeg nå sier at jeg er medisinfri, så er jeg ikke helt det. Men jeg tvinger meg. Igjennom dagene, og klarer meg med reseptfrie smertestillende som paracet og ibux. Jeg må trene hver eneste dag, for å holde smertene i sjakk, og fortsatt er det dager der jeg må bite tennene så hardt sammen for å holde ut, at jeg er helt gåen i kjeven når kvelden kommer. Jeg håper at det blir lettere med tiden. Men jeg vet at jeg uannsett aldri kommer til å gi opp!
For i denne kroppen, er det JEG som bestemmer!!!
