Før jeg begynte å trene i januar i fjor, var det mange årsaker som hadde ledet opp til det punktet, at jeg var i så dårlig form som jeg var. Og det var en virkelig stor kamp, hver eneste gang jeg skulle komme meg ned på Elixia i Sandnes. Mange ganger var det eneste som tvang meg til å gjennomføre det, at min Personlige Trener Dag, venta på meg der nede. Stoltheten min forhindret meg ifra å avlyse avtalen med ham, og godt var det, for ellers hadde jeg sannsynligvis blitt liggende på sofaen, som nok ett støttemedlem på treningssenter.
Jeg skulle også ønske at jeg kunne si at det kun var i begynnelsen det var hardt, men faktum er at jeg må fortsette å bestemme meg for å gjennomføre de valgene jeg har tatt, gang på gang. Ingenting kommer av seg selv, og for å fortsette fremgangen må jeg pushe meg selv hele tiden. Det er som om kroppen vår er laget for å jukse, og finne lette utveier, også må jeg overstyre kroppens naturlige instinkter for å komme videre i livet.Det er fantastisk å kjenne at kroppen min er sterk nok til å tåle dagliglivet, på måter jeg aldri trodde var mulig. De enkleste ting, som å løpe opp trappen for å hente noe, eller å plukke opp noe fra gulvet, er så vidunderlig lett og naturlig, i forhold til der jeg var. Jeg var igrunnen ikke klar over hvor ille det stod til med meg, før jeg oppdaget hvor mye lettere ting kan være. Noe så enkelt som å komme seg utav badekaret er rett og slett blitt gøy. Hvorfor? Jo fordi det pleide å være jysla tungt, og nå er det en ny lek i hvordan finne den kuleste måten å heise seg utav på.
Men selv om gevinstene er mange, koster det fortsatt å holde koken. Jeg trodde opprinnelig at jeg ville komme til ett nivå, der jeg størrelsesmessig og styrkemessig var bra nok, også forble jeg der. Så feil jeg tok! Jeg kommer aldri til å komme i mål med treningen min. Ikke fordi jeg ikke trener hardt nok, men fordi målet alltid vil flytte seg forran meg, og fordi styrke og muskler er "ferskvare" som må vedlikeholdes og utvikles hele tiden. Se bare på dem som brekker en fot, de skal ikke ha den i gips lenge, før leggen er halve størrelsen.
Så derfor fortsetter jeg å pushe meg selv på trening. Heldigvis blir kroppen fort herda, så antallet blåmerker har sunket betraktelig. Men fortsatt hender det at jeg får en "karamell", og de bærer jeg med stolthet! Jeg har jobba hardt for hvert eneste blåmerke jeg har fått. 
På bildene her er det ett lite utvalg "karameller". Da jeg først begynte å trene olympiske løft, var ikke skuldrene mine vant med at det ble slengt 30 kilo oppå dem, sånn ca 100 ganger på rad. Så etter første økten jeg hadde alene (ble litt ivrig når Dag ikke holdt meg i ørene...) var jeg blå tvers over hele fronten. Jeg så rett og slett ut som om jeg hadde vært i en bilulykke, eller fått skikkelig skambank! Kommentarene hagla i dagene som fulgte, men det ble heldigvis bare den ene gangen det ble så voldsomt mye blåmerker.
Senere hadde jeg ei vennine som utdannet seg til negledesigner, og jeg satt modell på eksamen for henne. Da fikk jeg flotte, knallrøde negler, forsterket med cal-gel. Jeg følte meg superfin, men hadde tydeligvis ikke vett til å behandle dem skikkelig. Så da jeg kom på trening, klarte jeg å miste 4 negler på plattformen der jeg trener vektløfting. Plutselig titter jeg ned, og ser knallrøde negler strødd rundt meg! Jeg prøver å plukke dem opp så diskret som jeg kunne, mens jeg lo inni meg over kontrasten. Det er forresten verd å nevne at jeg fortsatt steller neglene mine hos henne, og trener enda hardere, men de har aldri mere løsnet! (Marianne er forresten kjempeflink, så hvis noen trenger litt manikyr kan jeg trygt anbefale henne, ta eventuelt kontakt så kan dere få nummeret hennes)
Nå skal jeg stelle meg litt, nyte fridagen, og ta med meg mann og barn på besøk til mine foreldre. Det er ett fantastisk vær ute, og jeg føler meg glad og fornøyd.
Imorgen er det hverdag igjen, selv om skolen har høstferie. Jeg ble ekstra glad når flere av kundene mine spurte meg før helgen, om de fortsatt fikk trene med meg selv om det var ferie. Ett sikkert tegn på at de merker fremgang og er fornøyde med meg, må jo være når de ikke vil ta fri.
Ellers har jeg fått tilbakemeldinger fra flere hold, om at flere av mine blogglesere ønsker å trene med meg. Det gjør meg utrolig glad å høre sånt, men folkens... Det hjelper ikke å sitte på gjerdet og vente! Det hjelper heller ikke å snakke om det. Hvis dere virkelig vil gjøre noe, så må dere ta kontakt og sette igang.
Jeg har fortsatt ledige timer innimellom, men hvis du vil begynne å trene, og du vil trene med meg, så bør du ikke vente for lenge.
Jeg gleder meg til DU kommer! :D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar