Jeg har mange ganger sett at noen hoteller har egne treningsrom tilgjengelige for gjestene sine. Men all den tid jeg ikke trente selv, så jeg aldri helt vitsen med dette. Selv da jeg hadde vært godt igang i ett års tid, så jeg på ett hotellopphold som fri til å droppe trening, og spise en diger engelsk frokost!
Det er jo ett aldri så lite paradoks, at jeg kan trene hardere enn de fleste jeg kjenner (utenom mine kollegaer og nye bekjentskaper i PT bransjen vel å merke, så jeg ikke fornærmer noen her...), men jeg sliter med å sitte på ett kontor eller på møter.
Hvorfor?
Jo, helt enkelt: Kroppen min er dritvond hvis jeg sitter for lenge i ro.
Så da har jeg valget: Spis ett lass med smertestillende B-preparater og bit tenna sammen, eller få rompa i gir og tren, helst hver eneste dag!
Da vi omsider hadde kommet oss fra Gardermoen inn til Oslo sentrum, var klokka blitt mange. Togene på Oslo S stod på grunn av jordfeil, så vi måtte busse fra Lillestrøm, og alt dro liksom ut.
Så vi møtte resten av gjengen som skulle på konferansen, direkte på Egon. Det pøsregna, var surt og kaldt, og jeg måtte hale med meg kofferten for vi rakk ikke innom hotellet først.
Jeg var den første som stakk, for selv om det var leggetid, hadde jeg ikke rukket å trene i går. Jeg pakket, var på kurs, hadde kunder og løp fra morgen til kveld. Og nå begynte mine velkjente smerte-demoner å krype inn under huden på meg. Litt ekstra stress med tog-greiene hjalp heller ikke på...
Så jeg takka for meg, og sikta meg inn på hotellet. Fikk sjekka inn, og hoppet rett oppi treningstøyet. På med joggesko, og ned i kjelleren det bar, før de andre i det hele tatt hadde kommet tilbake.
Der nede i kjelleren hadde de faktisk ett ganske så brukbart treningsrom, selv om ikke ett eneste apparat var likt noe jeg hadde brukt før. "Bruk fantasien og kunnskapen din!" Sa jeg til meg selv, og satte i gang.
Dermed var min seneste treningsøkt noensinne i gang. Jeg begynnte klokka elleve, og holdt på til halv ett på natta, selv om vi skulle tidlig opp. Og det var helt herlig!
I tillegg hadde de så mange kule snakkebobler på veggen, at jeg måtte ta en liten fotosession for meg selv, før jeg tok kvelden. Det var herlig enkelt å ta selfies når jeg slapp andre folk der nede...
Så da er en ny terskel brutt, og jeg har fått bevist for meg selv at jeg kan trene når som helst, hvor som helst! Hvis jeg bare vil!
Og belønningen? Det var fortsatt dritvondt å sitte pent på stolen sammen med 400 andre konferansedeltakere i dag, men jeg klarte det. Uten natteøkta mi, spørs det om jeg hadde fått med meg noe som helst...
Så da er det vel bare sånn det må være, og valget mitt er enkelt:
Never stop training!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar