Hvem tror du at du er?!?!?

6 år gammel, og allerede blyg....

I dag morges ledet jeg nok en gang BNI-gruppen vår i Sandnes, og på forhånd følte jeg meg litt "kasta til haiene", da regionsleder ikke kunne være der. 

Ikke at det var noen grunn til å være usikker, da gruppen er full av kjekke mennesker. Som bankmannen vår så fint sa det i starten: "Slapp av, du er blandt venner!" (Håper du leser, takk skal du  ha for fin kommentar på akkuratt rette tidspunktet ;-)

Etterpå ble jeg gjort oppmerksom på at jeg hadde sagt i forbifarten i slutten; "Så skal dere slippe å høre på meg lengre...." 

Jeg husker at jeg sa det, og jeg kjente at det føltes litt feil å si det på den måten. Så når disse to flotte damene, gjorde meg oppmerksom på, at det var helt feil av meg å si at de skulle slippe å høre på meg, utløste det en liten prat om beskjedenhet og blyghet. 

De mente jeg burde sagt at de fikk gleden av å høre på meg, og de har faktisk helt rett! Hvorfor går vi rundt og prøver å gjøre oss mindre enn vi er? Unskylder oss unødvendig? 

Det var på grunn av dette at bloggen min ble hetende "Blygebloggen", og jeg syntes dette var en passende anledning til å fortelle litt om hvorfor og hvordan den ble til.

"Det var en gang en jente..." Og det var det faktisk. Jenta var meg, og er fortsatt det. Men ett eller annet sted på veien mista jeg fotfestet, og ble liggende lenge i grøfta langs veien... Noen ganger kom jeg meg opp av en grøft, men sjangla sånn videre på veien, at det varte ikke lenge før jeg tryna i den neste grøfta. Og sånn gikk årene, med store variasjoner og mange erfaringer, men lite fremgang.

Bak masken i grøfta....

Til slutt klarte jeg med god hjelp og støtte, å komme meg opp igjen og fortsette fremover. Jeg hadde ikke delt mye om hvordan livet i grøfta var, så mange rundt meg ante nok ikke at jeg hadde vært der engang. De så meg bare en sjelden gang innimellom, når sminken og masken var på, og jeg tusla litt frem og tilbake mellom grøftene.

Underveis tenkte jeg på å skrive en bok, og begynte såvidt på den. Dette var før blogging hadde blitt poppis, og det var kanskje like greit. For når du skriver noe om den grøfta du ligger i, mens du fortsatt ligger der, så er det ikke alltid lett å uttrykke seg på en god måte. Så da jeg flere måneder etterpå, leste igjennom det jeg hadde skrevet, ble jeg helt forskrekket og slettet det. 

Jeg kjente meg ikke igjen i historien, når jeg hadde fått det litt på avstand, og fått det i perspektiv. Derfor la jeg alle bokplaner på hylla, og tenkte ikke mer over det.

Så har det kommet noen kommentarer fra forskjellig hold de siste årene, fra mennesker rundt meg som gjerne ville vite mer om hva jeg hadde vært igjennom. Og ikke minst hvordan jeg kom meg utav det. "Skriv en blogg!" ble sagt flere ganger, men jeg bare avfeide det.

Jeg var redd for å utlevere meg selv, slippe andre inn. Tenk om de ikke likte det de fant? Også er det jo sånn at den naturlige reaksjonen eller rettere sagt tanken kom: "Hvem tror du at du er?"
"Hvorfor skal noen ville lese om deg? Er du så viktig da?"

Her på vestlandet skriver vi ikke blogg. Ihvertfall ikke voksne damer, med barn som er i "bloggealder". For du skal ikke vise deg frem. Du skal ikke tro du er noe. 

Så jeg svarte min vennine som mente jeg måtte skrive en blogg; "Her på vestlandet er vi for blyge til å blogge...." Hvorpå hun svarte kontant; "Lag Blygebloggen davel!!!"

Som sagt, som gjort. Før jeg visste ordet av det var Blygebloggens første innlegg ute, og siden har det gått slag i slag. Men det beste med historien, er hendelsene som foregikk i bakgrunnen, mens jeg og min vennine tekstet på facebook. Jeg visste ikke at hun var på tur i Kongeparken denne dagen, og mens hun svarte meg, satt hun inne i en bås på toalettet der. I det hun leste at jeg skrev jeg var for blyg til å blogge, kommer en dame og røsker opp døra til toalettet... 

Hun hadde glemt å låse for hun var så opptatt med å svare meg, og idet unnskyldningene farer frem og tilbake, mellom henne og den forskrekkede damen som fant henne på do, sender hun meg meldingen "Lag Blygebloggen davel!"

Så den aktuelle dagen la vi blygheten til sides begge to, på hvert vårt vis. Og det er jeg glad for. Jeg har kastet bort alt for mye av livet mitt på å være redd for å være meg selv. 

Livet mitt har til tider vært usedvanlig tøfft, men desto mer har jeg lov å rette meg opp i ryggen, heve hodet og være stolt over alt jeg har slåss meg igjennom. Jeg er sterk! Jeg er tøff! Jeg er en fighter! Takk og lov for det... ellers hadde jeg fortsatt ligget der bak i grøfta.