Jeg har jobbet for å leve, nå kan jeg velge å leve for å jobbe...

Det ble en ganske så fin dag i går, selv om jeg var totalt utkjørt når kvelden kom. Så utkjørt at jeg ikke en gang orket å blogge...

Det var ikke det at jeg ikke hadde noe å fortelle, men at dagen ble så lang at jeg slet med å få tid til å fortelle noe som helst.

Jeg begynner nesten med slutten, for da jeg kom hjem etter mange lange timer på Elixia Sandnes, lå det en stor og tjukk A4 konvolutt og ventet på meg på stuebordet mitt. Noen hadde vært i postkassen, og hva lå der? Jo, vitnemålet/diplomet mitt ifra Akademiet For Personlig Trening (AFPT)!!!

Jeg har jo visst at det var på vei, og har venta på det. Men jeg ble så glad og stolt da jeg så det likevel! Beviset på at jeg har fullført! At jeg virkelig bestod alle eksamener og prøvelser, både av den faglige og personlige sorten...

Hvis jeg skal være helt ærlig, så har jeg ikke egentlig fullført noen utdannelse som gir meg lov å kalle meg noe som helst. Jeg har gått bedriftsøkonomi på BI, men uten eksamen i blandt annet Statistisk Analyse (grøss og gru og all slags tortur...), kan jeg ikke kalle meg bedriftsøkonom eller noe annet. Jeg har jo generell studiekompetanse ifra Videregående, men hva skal man liksom kalle seg da? Annet enn Russ? 

Denne gang er det anderledes! Jeg ER Personlig Trener! Jeg har klart det! Jeg har fullført grunnmuren, og kan jobbe meg videre igjennom alle de andre spennende kursene, som vil gi meg enda mer kompetanse i jobben min. Jeg kommer aldri til å bli utlært, og jeg syns det er viktig å være ydmyk nok til å huske det. Det er alltid mer å lære, og lære mer skal jeg! 

Jeg har mange planer for fremtiden, men akkuratt i dag, er det nok å glede meg over hva jeg allerede har oppnådd. 

Men det skjedde flere kjekke ting i går. Det første som møtte meg da jeg kom ned på Elixia Sandnes, var en beskjed om at det er en kunde som jeg måtte kontakte. Vedkommende hadde allerede kjøpt PT-timer ett annet sted, men ønsket av en eller annen grunn å overføre dem til meg og mitt senter. Jeg vet ikke hvem dette er, eller hvordan de fant frem til meg. Kanskje det er noen som leser bloggen min? Jeg er spent på å finne det ut senere, og gleder meg til å få lov til å møte vedkommende, og høre mer om hvilke konkrete mål jeg kan hjelpe dem å oppnå.

I tillegg ble jeg stoppet inne på senteret av en person som ville prate med meg. Vedkommende fortalte meg at hun hadde lagt merke til meg siden jeg begynte å trene der selv, og syntes jeg hadde blitt så flott. Snakk om kompliment! Spesielt når jeg labbet rundt i min nye PT-Tskjorte, som jeg var redd for var altfor trang, og at jeg hadde "håndtak" både her og der. 

Men det beste var ikke at vedkommende syntes jeg var blitt flott! Det beste var at hun var interressert i å trene med meg!!! Hun hadde egne mål hun ville oppnå, og på grunn av min forandring, hadde hun tro på at jeg kunne hjelpe henne.

Akkuratt den biten, er det aller største komplimentet jeg kan få! Jeg vet at jeg aldri kommer til å bli rik på å jobbe som PT. Da må jeg nok heller fortsette å jobbe med malerfirmaet vårt i tillegg, slik jeg allerede gjør. Men jeg kan ikke legge skjul på at den luksusen det er, å få lov til å jobbe med å hjelpe andre mennesker, er den største gleden yrkeslivet kan gi meg. 

Fantastisk kjekke kollegaer er definetivt en bonus, men når jeg har opplevd selv hvor viktig trening er for både fysisk og psykisk helse,  blir jeg aller mest glad når mennesker kommer til meg fordi de har tro på at jeg kan hjelpe dem. 

Så nå kan jeg glede meg til flere nye kunder å jobbe med. Det er høstferie denne uken, så vi skal på hyttetur med gode venner i helgen... Bladet "KK" som inneholder intervju med meg, kommer nok for salg nå på fredag... 

Kan jeg annet enn å være glad da? Ja selvfølgelig kan jeg det. Livet mitt er fortsatt ikke rosenrødt og perfekt, og vil heller aldri bli det. Ingens liv er perfekt. Men hvis jeg bruker tiden min på å fokusere på de vonde tingene, blir det mindre tid til det gode.

Er glasset halvtomt eller halvfullt?
Er livet halvdårlig eller halvbra?

Mitt liv er bare ett liv. Det er av og til ræva, og innimellom fantastisk! Men det er mitt liv, det er alt jeg har. Og jeg velger å ikke måle lykke eller ulykke. Jeg bare lever her og nå. Rister av meg fartshumpene, og holder blikket fremover mot målet.

Hva er målet? Jeg vet ikke. Det flytter seg stadig forran meg, etterhvert som ulike muligheter byr seg. Så hva sikter jeg etter? Ingenting annet enn ett liv hvor jeg stadig strekker meg, utvikler meg og etterlater godhet og kjærlighet i mine fotspor. Etter beste evne, fordi vi alle bare er mennesker.

Life is good, if you let it...