Jeg drives av en lengsel etter å ta igjen det tapte i livet mitt...

Helgen er over, det er på tide å sove. Imorgen er det mandag og nye oppgaver venter. Det har nok en gang vært to kjekke og innholdsrike dager, og kanskje nettopp derfor er jeg litt tankefull i kveld. Jeg er liksom ikke helt klar til å gi slipp på helgen...

Tankefull på vandring i enga, passet til mitt lille anfall av søndagskvelds-blues

Jeg føler jeg har mistet opptil flere år av livet mitt, mens jeg var på det sykeste. Så mange dager, uker og måneder har blitt tilbragt i senga, uten innhold, mål eller mening. Jeg spiste, sov, så på tv, jobbet og levde i senga mi i kjelleren vår.

Etter at jeg ble friskere, orket jeg ikke lengre å være i kjelleren for å sove engang, så vi flyttet soverommet opp på loftet. Tv'en røyk ut, og alle gode råd om hvordan få bra soverutiner er fulgt. 

(Nesten ivertfall, jeg synder litt innimellom med mac'en på fanget slik som i kveld...)

En av de største endringene jeg kjenner på, i livet mitt slik det er nå, er ett stort behov for å oppleve ting. Jeg trenger å møte mennesker, komme meg ut. Kle på meg alt annet enn pysjamasen min, og føle meg levende, lykkelig og optimistisk.

Det er faktisk sånn at jeg synes det er vanskelig å ikke gjøre noe. Jeg trives i eget selskap, og kan slappe av, det er ikke der problemet ligger. Men jeg orker ikke å kaste bort flere dager eller kvelder på å ikke oppleve noe. Derfor har jeg stort sett en ganske fullbooket timeplan uken igjennom, og ofte får jeg "kjeft" fra andre som står meg nær, fordi de syns jeg burde ha en helg eller kveld uten planer. Stresse ned, og slappe av...

Men jeg klarer oppriktig talt ikke! Jeg har gått glipp av så altfor mye allerede! Jeg har tilbragt mer enn min tilmålte tid i horisontalen, mens livet raste forbi uten meg. Og nå som jeg endelig er så frisk som jeg kan være, drives jeg av behovet for å ikke gå glipp av mer i livet. Jeg vil leve og oppleve, hver eneste dag. Sånn at jeg kjenner det med hver en fiber i kroppen min, at jeg har utnyttet og levd livet mitt til det fulle!

For mye og for lite sjemmer alt, sier de. Og det er vel der sannheten ligger for meg nå. Jeg har levd for lite, så nå ivrer jeg etter å leve for mye. Men så lenge jeg er klar over det, og kjenner etter at jeg ikke driver rovdrift på egen kropp og helse, så håper jeg at det vil normalisere seg etterhvert. 

I mellomtiden lever jeg på en karusell, som går fortere og fortere, mens jeg hyler av fryd for at jeg enda ikke er svimmel, eller føler behov for å hoppe av. 

Jeg liker denne karusellen. Men skjønner jo at det kommer til å bli vanskelig, å holde balansen når jeg tilslutt må ta en pause...