Jeg får innimellom høre i fra andre mennesker, at det er enkelt for meg å trene, fordi jeg er blitt "avhengig" av det. Og hver gang noen sier det til meg, blir jeg litt forundret over hvor enkelt de tror det er.
Jeg krangler ikke på det faktum at jeg er avhengig av trening, for det er jeg, hevet over enhver tvil. Jeg trenger min daglige dose endorfiner, og kjenner at kroppen ikke liker å sitter i ro for lenge av gangen.
Men det er ikke dermed sagt at jeg løper ned til Elixia Sandnes, hver eneste dag, mens jeg svever på lyserosa skyer og dirrer av energi. Noen dager føles faktisk sånn, mens andre dager er det drittungt å stå opp, kle seg og pelle seg avgårde.
De gode dagene er lette å flyte på, det koster lite å trene, spise sunt og føle seg bra. Men når de tyngre dagene kommer, så må jeg fortsatt bestemme meg for at jeg skal fortsette på den veien jeg har begynnt på.
Da må jeg skikkelig ta meg selv i nakken, for å sørge for at jeg havner på trening fremfor i sofaen med en snopeskål på fanget. Dessverre er vi mennesker noen skikkelige vanedyr, og gamle uvaner kan fort bli nye igjen, hvis vi ikke passer oss.
På de tunge dagene, har jeg overhodet ikke lyst til å sette meg på romaskinen, for å varme opp. Det er tungt, kroppen verker, og hjernen skriker: "Jeg vil ikke!"
Men jeg nekter å la den delen av meg vinne, så jeg tvinger meg igjennom første del av treningen, og ofte så viser det seg at hvis jeg bare kommer over den første terskelen, så blir treningen faktisk veldig bra! Noen ganger har jeg opplevd å prestert over all forventning, på dager der jeg helst ville sluppet unna.
Det samme gjelder med mitt forhold til mat. Jeg har jo ikke blitt ett overnaturlig supermenneske på noe vis, selv om jeg har "Personlig Trener" klistra på ryggen.
Jeg liker sjokolade. Og is... og mye annet jeg ikke bør innta i for store mengder. Sukker blir man skikkelig avhengig av, så heldigvis er det mye enklere å holde seg nå som jeg ikke inntar så mye av det, men innimellom sliter jeg skikkelig.
Når man trener med en personlig trener, er det ikke tvil om at du ofte kommer veldig nær treneren din. For min del var det en stor bøyg å komme over, at noen skulle stå og glo på meg og min vannskjøttede kropp, selv om jeg visste at dette måtte til for at jeg skulle komme noen vei. Du blir svært sårbar i en slik situasjon, og derfor slipper mange treneren sin mer innpå seg, enn de ellers ville gjort.
For min del så følte jeg at jeg måtte velge å stole på Dag, og hans kompetanse. Jeg syntes ikke det var lett, for jeg hadde gått i så mange år og ikke stolt noe særlig på noen, og her befant jeg meg utenfor enhver kjent situasjon og komfortsone.
Men Dag klarte likevel, på ett eller annet finurlig vis, å snike seg inn i hjertet mitt. Jeg stolte temmelig blindt på ham, og hans kompetanse. Så opplevde jeg at det var svært uvant å ta imot "ordre", når jeg selv var vant med å gi dem. Men det var befriende. Jeg ble tom i hodet, la alle tanker og alt stress bort, og bare gjorde alt jeg fikk beskjed om.
Innimellom trodde jeg nesten Dag var en trollmann, som skjønte, visste og hadde full kontroll på min fremgang og mine fysiske utfordringer. Hvis han hadde sagt jeg klarte noe, så klarte jeg det!
En gang misforstod jeg ham, og trodde han ville jeg skulle hoppe opp på ett høyt bord. Jeg syntes det var gruelig høyt, men tenkte som så at hvis Dag mente jeg kunne, så kunne jeg!
Jeg hoppet opp på bordet, og klarte det faktisk! Men da utbrøt Dag: "Wow! Fantastisk at du klarte det, men jeg mente at du skulle GÅ opp på bordet!!!"
Nok ett bevis på troens kraft...
Når jeg nå selv sitter med PT-utdannelsen og jobben i boks, så kan jeg flire litt av min egen naivitet. Dag visste og vet unektelig enormt mye om trening og helse, men såååå allvitende som jeg trodde han var, er nok ingen (Sorry Dag... men jeg er glad i deg fordetom vettu ;-)
Jeg får oppsummere litt, så jeg får kommet meg på trening. Jeg er takknemlig for vennskapet jeg har funnet med Dag, og om han ikke skjønner det helt selv, så blir han aldri kvitt meg. Han er en superduper person, som fortjener det beste. Det er nesten så jeg har fått lillebroren, jeg aldri fikk! Så stakkars han når han skal finne seg ei dame etterhvert... Da skal storesøster passe på at hun er god nok for ham!
Takk for at du maser på meg, og passer på at jeg ikke faller tilbake til gamle uvaner igjen. Takk for at du gidder være kollegaen min og svare på uendelig mange spørsmål. Takk for at du ikke klager når du får gnagsår i ørene av jabbinga mi, og takk for at du er mennesklig og blir så herlig sur når du ikke får ting til for deg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar