Jeg har gru-gledet meg til dette i noen uker nå, og da jeg skulle legge meg på torsdagskvelden, var det mange tanker jeg prøvde å skyve bort, så ikke nattesøvnen uteble helt.
Fredag skulle nemlig bladet være i salg, og jeg var spent på å se hvordan det ble.
Men hva skjer? Joda, torsdags kveld kommer det en "snap" (Snapchat) fra Liv Tone, med bilde av reportasjen i bladet!?!?! Jeg ble så forfjamsa at jeg rakk ikke screenshotte bildet engang, men fikk raskt spurt henne hvor hun hadde fått det ifra.
Så viser det seg at abonnenter hadde fått bladet i posten allerede torsdag. Liv Tone snappa meg ett nytt bilde, og denne gang rakk jeg å screenshotte det! Dermed satt jeg lysvåken i sengen, mens jeg prøvde å forstørre bildet av reportasjen nok til at jeg klarte å lese den.
Det gikk heller dårlig, selv om jeg fikk litt oversikt... Og nattesøvnen? Tja... det gikk like dårlig med den og! Jeg lå der og vrei meg, og følte meg som en liten jente, natten før julaften. Men neste morgen, stoppa jeg på butikken på vei til jobb, for å kjøpe bladet.
Jeg hadde en supertravel morgen, med flere kunder på rappen. Så bladet ble liggendes på pulten, nærmest uåpnet, mens jeg fokuserte på jobb og trening. Egentlig var det litt gøy å vente med å lese det, nesten som når du sitter med en flott innpakket gave på fanget, og gleder deg til å finne ut hva som er inni den. Av og til kan forventningen og spenningen, være en større glede enn innholdet gir når det er avslørt. Og kanskje jeg frykta det litt også? Hva om jeg blir skuffet? Hva om jeg ikke kjenner meg igjen i historien? Hva om...
Underveis i øktene jeg hadde med kundene mine, kom flere andre bort til meg og lurte på om jeg hadde bladet med meg. Noen hadde lest det, noen ville helst at jeg skulle løpe og finne det så de kunne lese det, og andre var bare nyskjerrige på hva jeg syns selv.
Det ble med andre ord en spesiell dag. Jeg holder hundre prosent fokus på kundene mine når jeg trener noen, men det var ikke så lett denne dagen... Selv om alle ble fornøyde likevel.
Da jeg endelig fikk tid til å sette meg ned og lese det skikkelig, var det heldigvis ingen skuffelse. Teksten var selvfølgelig en ganske kort oppsummering av noen få hovedpunkter i livet mitt, slik det må være når det skal få plass i ett blad. Hvis jeg skulle fått fortalt alt, måtte jeg nok gått i Knausgaards fotspor, og skrevet selvbiografien min i minst 5 bind... (as if... haha)
Men en ting har jeg lært de siste årene... jeg skal aldri si aldri... ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar