Tør jeg si hvor lenge det er siden vi ble forlovet???

I dag er det 17 år siden vi forlovet oss! Det er helt utrolig at det har gått så mange år, og hadde det ikke vært for at sønnen vår på 15 år sitter her i stua, som ett bevis på tiden, så hadde jeg nesten begynt å lure på om jeg har tellt feil.

Jeg var 20 år da jeg traff Bjørn. Jeg var ikke på leting etter noen kjæreste, mest fordi jeg var en feiging. Jeg var så redd for å bli såret, at noen skulle avvise meg, at jeg heller ville være alene. Det fantes ingen god grunn til at jeg tenkte sånn, annet enn usikkerhet og dårlig selvbilde. Til tross for at jeg utad virket veldig selvsikker, utadvendt og sterk.

Jeg var på jobb i en klesbutikk i langgata i Sandnes, da jeg traff Bjørn første gang. Vi hadde en felles kamerat, som skulle ha seg ny dress til nyttårsaften, så de tok turen til meg for å få hjelp til det. Jeg stod alene på jobb i romjula, med nattåpent og ansvar for å levere kassaoppgjør i nattsafe. Ikke hadde jeg bil, og ikke gikk det buss så sent, så jeg spurte dem fint om de hadde giddet å hente meg etter jobb, og kjøre meg hjem. 

Da jeg skulle stenge butikken, ventet jeg en stund på at de skulle dukke opp. Men klokka ble halv ett på natta, og jeg innså at de hadde dumpa meg. Så det var ikke annet å gjøre enn å jogge igjennom langgata for å levere pengene trygt i nattsafen, og ta fatt på turen opp til Austrått til fots. 

Jeg hadde ikke så høye tanker om hverken Bjørn eller kameraten vår, mens jeg traska avgårde. Jeg var trøtt, ble møtt av fulle folk som burde ha lagt seg for lenge siden, og jeg hadde vondt i beina av å stå i butikken hele dagen...

Historien kunne lett endt der, men etter nyttår ringte det på døra mi, mens jeg holdt på å male i stua. Ute på trappa stod Bjørn og vår felles venn. Kompisen vår slengte seg ned i sofaen som var trukket ut fra veggen på grunn av malingen, satte på fotballkamp på tven, slengte beina på bordet og fant seg godt tilrette. 

Jeg hadde forventet at Bjørn ville gjøre det samme, men han tok istedenfor av seg skinnjakken sin, og spurte om jeg hadde en ekstra malerkost, så han kunne hjelpe meg.

Der redda han seg elegant inn fra den første fadesen, der de ikke gadd hente meg. Jeg har alltid likt mennesker som er hjelpsomme og kan ta i ett tak, og i løpet av de neste månedene ble vi bestevenner. Vi møttes nesten hver dag, og ble bedre og bedre kjent.

Det tok ikke lenge før jeg oppdaget at Bjørn hadde ett lite spill på gang. Han lot som om han var helt uinterressert i meg hvis vi var ute sammen, og han danset med alle andre jenter enn meg. En dag gikk han forbi butikken, når han visste at jeg var på jobb, minst 5 ganger sammen med en annen jente. Han kom ikke inn og sa hei, han ville bare at jeg skulle se at han gikk forbi. Så ringte han en vennine av meg midt på natta, for å fortelle at han trodde han holdt på å bli forelsket i ei anna jente... For han visste jo at hun ville si det til meg med en gang! 

Snakk om sleiping! Men hva kan jeg si? Det facinerte meg at han gadd legge så mye i å ikke vise sin interresse, og da han til slutt foreslo at vi skulle late som om vi var forelsket, for å lure vår felles kamerat (som hadde mast om at vi var perfekt for hverandre i månedsvis), så ble jeg med. Men jeg tror ikke det var kameraten vår som ble lurt, for å si det sånn.

Før jeg visste ordet av det, så jeg på Bjørn, og det kilte i magen! Han satt med en Diesel dongri bukse på seg, en lilla fleecegenser og  beina på bordet, mens han lo av noe de snakka om. Jeg innså at jeg var hodestups forelsket, og sikkert hadde vært det lenge.

Bjørn har siden fortalt meg at han syntes jeg var den flotteste dama han hadde sett noengang, allerede ved første møte i butikken. Det var derfor han ikke henta meg etter jobb, for han tenkte at jeg sikkert var vant med å få det som jeg ville, så da skulle han sørge for å gjøre seg bemerket ved å ikke gjøre som jeg forventa. 

Så ble det oss to, og alle disse årene senere, er det fortsatt oss. Vi har virkelig fått kjenne på både gode og onde dager, men uannsett hvor syk jeg har vært, hvor mye jeg har lagt på meg eller tatt av og uannsett hvilke andre hindre vi har møtt, så har jeg aldri tvilt på kjærligheten vi har for hverandre. 

Det er en herlig luksus å kjenne at kjærligheten lever, når livet er godt. Og ett halmstrå å gripe fast ved, når livet slenger deg i bakken. Jeg er ufattelig heldig som har en mann som har elsket meg uannsett størrelse og fase i livet. Men det må være lov å være ærlig å si, at det er mye kjekkere å være sammen, når livet er lettere og jeg føler meg som meg selv. Vi ønsker alle at blikket til den vi elsker, skal lyse opp når vi entrer rommet, og det er faktisk mulig, selv etter 17 år... 

Kjære Bjørn, jeg elsker deg høyeren enn himmelen, dypere enn havet, klarere enn stjernene og varmere enn i ......!!! (hihi)

Jeg ble intervjuet av "KK" (Kvinner og Klær)!!!

Det er spennende og travle dager for meg nå fremover. Neste fase er jo begynt, for eksamener over, og det er på tide å jobbe. 

Men for å jobbe trenger jeg kunder, og nå fremover er det fokus på hvordan finner jeg dem som kan dra nytte av min hjelp og kompetanse? 

Jeg bruker nå fremover en del tid på å rusle rundt inne på Elixia i Sandnes, for å gjøre meg kjent, og håpe at noen av de som trener der kunne tenket seg å trene med meg. 


Men så dukka en uventa, og ganske kul mulighet opp. Via min venn Mikke som jobber som PT på Sats Elixia i Oslo, ble jeg anbefalt til det norske bladet "KK", også kjent som "Kvinner og Klær". De ville skrive om en person som hadde gått ned i vekt via hard trening og kostholdsendring, og ville derfor intervjue meg. (Evig takknemlig for at du tenkte på meg Mikke!)


Så på tirsdag satt jeg i halvannen time på telefonen, med en hyggelig journalist fra "KK", som fikk en litt enklere jobbe enn hun forventet, da hun kunne lese bloggen min i forkant... 

Jeg fikk beskjed om at jeg ville bli kontaktet av en fotograf en av de nærmeste dagene, og da må jeg jo faktisk innstille meg på å bli fotografert også... yaiks! Etter alle årene jeg har skydd kamera?

Så dette blir både en milepæl i forhold til å dele min historie, men også å bli fotografert på den "måten".... Det kuleste og skumleste hadde jo vært om de ble med meg på jobb og fotograferte meg der... In action, på ein måte...

Jeg håper selvfølgelig at dette kan være god reklame for meg, slik at jeg når ut og får masse kunder. Jeg brenner etter å komme i gang for alvor, og gleder meg til å få lov til å hjelpe andre mennesker med å nå sine mål!

Men du trenger ikke vente på at "KK" skal komme ut! Så hvis du kunne tenkt deg å finne utav, hva det innebærer å trene med meg, som din Personlige Trener, så nøl ikke. Ta kontakt! Send meg en mail, PM eller ring Elixia Sandnes og book inn en time med meg,

Hvis du er ny på Elixia, kan du prøve noen timer med meg gratis. Har du vært medlem der lenge, men ikke benyttet deg av dine gratis timer, så kan du gjøre det nå! 

Sånn bortsett fra det, må jeg forklare dagens bilder. Det ene er tatt i Kongeparken for noen år siden, der jeg nesten ble sittende fast i karusellen på bildet. Det var en av få ganger jeg orket være med på noe med familien min...

Det andre bildet er fra oppholdet mitt i Oslo i helgen som var. Moralen er: Hvis du dropper heisen de fire etasjene opp, eller ned, og sikter deg inn på trappene, så får du ikke bare en god vane og litt trim, du unngår riskiko for å sitte fast i heisen, og på toppen av alt kan du stoppe i trappa forrann det flotteste barokk speilet på hele hotellet, og ta dagens "helportretts-selfie"! 

Trikset er å ta selfien fort, før andre gjester kommer rundt hjørnet. Eller du må lære deg å være tøff nok til å drite i det, og ikke være flau over å ta ett bilde der du selv er med!

Jeg jobber fortsatt med den... 

Når du må møte redselen for å miste noen du elsker...

"I´m wearing my heart on my sleeve..." heter det så fint på engelsk. Men når jeg prøver å oversette det til norsk, så mister uttrykket litt av "swongen".
"Jeg bærer hjertet mitt på ermet", blir liksom ikke like bra, men dere skjønner forhåpentligvis hva jeg mener...

Å bære hjertet sitt på ermet, er ett utrykk for at du er åpen og viser dine følelser. Og derfor passet det meg godt å få en slik tatovering, som dere ser på bildet her. Den fikk jeg for en del år siden, så den er i grunnen gammelt nytt, men jeg hadde lyst til å skrive litt om hvorfor jeg har den.

Jeg er nemlig ikke noen voldsom tatoveringsentusiast. Det er mange som kler sine "tattiser", men jeg har ikke stort behov for å utvide min egen samling. Så hvorfor bestemte jeg meg for å inngravere ett grønt hjerte med en "mann" på ermet mitt?

Jeg kunne sagt at det var fordi jeg er en åpen person, som viser mine følelser, lar dem være synlige. Det hadde ikke vært direkte feil å si det, men det var nok ikke det som var hovedgrunnen til at jeg gjorde det. 

Tatoveringen er nemlig logoen til "Stiftelsen Organdonasjon". De fleste av dere har nok hørt om dem, og det fantastiske arbeidet de gjør for å redde liv her i Norge. Takket være dem, er vi i verdenstoppen når det gjelder å redde liv via organdonasjon, men enda kan vi bli bedre. 

Så hvorfor tatoverte jeg en logo på ermet? For meg var det terapi. For noen år siden fikk vi ett brev i posten i fra min manns fastlege, og selvfølgelig kom dette brevet en lørdagsformiddag, når du ikke kan ringe noen for å finne ut hva som skjer. I brevet stod det at på MR bildene han hadde tatt for prolaps i ryggen, var det ett "bifunn". Det vil si at de hadde oppdaget noe på bildene som ikke skulle være der. Det var ikke kreft, stod det, og det var jo greit at de tok vekk den frykten umiddelbart, men hva pokker var det da?

Innstinktivt så bare visste jeg hva som var problemet. Jeg hadde aldri vært borti det før, eller reflektert over problemstillingen, men jeg var overbevist om at mannen min hadde Cystenyrer.

Resten av helgen fikk vi gruble og lure, frem til vi kunne kontakte legen på mandagen. Vi fikk bekreftet at det var faktisk nyresykdom de mistenkte, men vi måtte inn på ultralyd. 

Jeg er en av de som må lese og trenger kunnskap for å takle ting, så innen denne ultralydtimen omsider var på plass, hadde jeg ganske så god oversikt over hva dette kunne innebære, i tillegg til at fastlegen vår kjenner meg godt nok, og vet at jeg ikke blir hysterisk, så vi fikk utdelt litt informasjon fra henne også.

En fin lørdags formiddag, var jeg og Bjørn i kirken jeg har vokst opp i, da tiden var inne for å reise ned til sentrum og ta denne ultrlyden. Vi lot barna være igjen sammen med foreldrene mine, mens vi satte oss i bilen og kjørte avgårde. Jeg i en fin drakt og høyhælte støveletter, han i dress og slips. For ett syn vi må ha vært det vi troppet opp på venteværelset...

Da Bjørn lå på benken, fikk jeg være med. Legen virka redd for å søle gele-kliss på dressen hans, men det kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Vi var begge helt rolige, og da ultralyd aparatet ble lagt oppå magen hans, så jeg umiddelbart hva som var galt.

Jeg er ikke flink å lese ultralydbilder, da jeg selv var gravid, var det nesten vanskelig å se barna mine på ultralydbildene. Men denne gang var det så tydelig, at det kunne ikke misforstås.

Nyrene til Bjørn så ut som en jarlsberg-ost. Hvis dere ser for dere en bønneformet ost, med masse masse huller i, slik som noen ostetyper har. Sånn var nyrene hans. På begge sider. De var fulle av cyster.... Den største var over 5 cm i diameter.

Legen vrei seg på stolen, det var tydelig at hun syns dette var ubehagelig, og at hun lette etter hvordan hun skulle si til oss, det hun så, som hun ikke visste at jeg også så.

"Jeg vet..." sa jeg bare stille. "Du vet?" spurte legen... "Ja, jeg vet han har cystenyrer, og jeg vet hva det er. Du har bare bekreftet det vi visste..." sa jeg...

Legen så letta ut, og vi var like fatta. Rolige og høflige, takket for oss, og satte kursen ut til bilen igjen. I bilen spurte Bjørn om jeg ville dra hjem, og på en måte ville jeg gjerne det. Men en liten stemme sa inni meg, at vi ikke burde sitte hjemme alene, med en sånn beskjed å fordøye.

Så vi dro opp i kirken igjen, og prøvde å holde masken. Det gikk en liten stund, men så kjente jeg at jeg ikke klarte mer. Jeg gikk inn på ett rom for meg selv, og slapp tårene løs. Etter en stund kom Bjørn også, og mens vi stod der og holdt rundt hverandre, kom de såreste hulkene jeg noensinne har hørt... De kom fra Bjørn, og de kom fra meg... Vi var knuste begge to...

Etterhvert valgte vi å gå opp til de andre. Folk la merke til at vi ikke var helt oss selv, og da de spurte hva som var skjedd, valgte vi å være helt ærlige, selv om jeg normalt sett ville smurt på meg ett "det går bra" fjes... 

Det ble en anderledes, men fantastisk dag. Midt oppi sjokket, sorgen og redselen, fikk vi oppleve andre menneskers omtanke, støtte og kjærlighet. Vi ble sittendes i salongen og prate, mens flere og flere turde å fortelle om sine problemer og sorger... Maskene ble kastet, og noe magisk skjedde, idet vi alle turde å slippe hverandre innforbi de murene vi normalt sett har rundt oss.

Da vi kom hjem, kom en ny reaksjon fra meg. Jeg var redd for at Bjørn skulle dø fra meg, syns at dette var urettferdig, og sinnet fikk utløp ved noen dyriske hyl som kom i fra magen... Tror faktisk jeg kasta noe i veggen også, men jeg husker ikke hva.

Dagene gikk, og vi klarte å fordøye sjokket. Vi bestemte oss for at dette skal vi fikse. Vi fikk mer informasjon, og fikk en oversikt over hva vi måtte leve med. Cystenyrer er en tilstand der cyster vokser i begge nyrene, og sakte men sikkert ødelegger nyrevevet og dermed nyrenes funksjon. Foreløpig funker de nok til at Bjørn kan leve noenlunde normalt, og legene følger stadig med på utviklingen. En dag må han nok ha en nyretransplantasjon, men vi håper vi kan utsette det lengst mulig. Og mye av dette var nok med på å få oss til å endre retning i livet. Vi må leve sunt, for å få leve sammen lengst mulig...

I tillegg er dette normalt sett en arvelig tilstand. Vi vet ikke om noen i Bjørns familie som har hatt det før, men legene sa at en gang må det oppstå. Det betyr jo at våre barn kan risikere å ha arvet denne sykdommen. Foreløpig er de friske, og vi ble tilbudt gentester av dem. De har 50 % sjanse for å ha arvet genet, men sykdommen trenger ikke bryte ut før de er så gamle at det ikke har noe å si. Så vi valgte å ikke teste dem. Flott hvis testen er negativ, men hva hvis den er positiv?

For at dette ikke skulle være noe farlig som hang over meg, eller som den store rosa prikkete elefanten som står midt i rommet, men som ingen snakker om, så måtte jeg finne en måte å gjøre dette "normalt" på. Løsningen ble å tatovere denne logoen på armen min. Dette er min hverdag, og mitt liv. Min familie og vår felles kamp. 

Hver gang jeg håndhilser på noen, er tatoveringen der på den hånda jeg hilser med. De fleste ser den, men svært få nevner den. Av og til lurer jeg på om de ikke legger merke til den? Eller om de ikke tør spørre? Kanskje de tror det bare er ett grønt hjerte? Eller vil de ikke vite?

Jeg respekterer at andre ikke vil vite. Det er i såfall deres valg. Men for meg er dette livet mitt, og jeg må bare takle det som kommer etter beste evne... Fordi jeg elsker Bjørn <3

Praktisk eksamen er bestått! Jeg er ferdig! Jippi!!!

Jeg klarte det!!! Jeg er så letta! Og utslitt... Sitter på hotellrommet igjen, og kjenner at jeg kommer til å sove leeeeeenge i morgen.

Jeg hadde praktisk eksamen i kveld på ett treningssenter her i Oslo. Jeg og partneren min fra kurset var de siste som skulle i ilden, så vi fikk æren av å grue oss hele dagen.

Tilslutt valgte jeg å hoppe i en taxi, og reise til treningssenteret to timer før jeg skulle være der. Jeg tenkte det var bedre å være der, sammen med andre, enn å sitte alene på hotellrommet. 

Jeg vet ikke helt om det var noe sjakktrekk, for alle var så nervøse at det smitta litt, og plutselig følte jeg at jeg ikke kunne noenting!

Da sensor kom og hentet oss, hadde vi allerede avtalt at jeg skulle i ilden først. Vi hadde nemlig blitt putta sammen to og to på eksamen, også skulle vi bytte på å "leke kunde" for hverandre når den andre ble eksaminert. Og igrunnen er jeg takknemlig for det, så slapp jeg grue meg enda lengre. Men fordelen med å være sist er jo at du har nettopp sett hvordan det foregår, så kanskje det kan være til litt hjelp?

Jeg var uannsett først, så det var bare å hoppe i det. Jeg ba sensor om å velge to øvelser for meg, selv om vi kunne velge en av dem selv. Jeg visste bare rett og slett ikke hvilken jeg skulle valgt, så jeg tok sjansen på at jeg viste meg trygg nok i alle potensielle øvelser, til å takle utfordringen. 

Sensoren målte meg litt opp og ned, så sa han at jeg skulle demonstrere nedtrekk forann i maskin og utfall. Detaljene fikk jeg velge selv. Jeg hadde trodd jeg skulle få knebøy, markløft eller andre sånne øvelser, så jeg ble litt overraska. Men never the less, jeg hoppa i det og satte igang.

Underveis fikk jeg masse ekstra spørsmål, og klarte faktisk svare veldig bra. Men så sa hjernen stopp. Prestasjonsangsten tok overhånd, og jeg begynte å bli redd for at nå går det rett i dass!

Heldigvis så hun jeg var satt sammen med at jeg ble blank, og søt som hun var sier hun til meg: "Renate, dette kan du! Du sa det jo til meg rett før vi gikk inn!" Og hun hadde helt rett! Jeg hadde ramsa det opp på løpende bånd, med knusende ro, så hvorfor ikke nå?

Da klarte jeg å hanke meg inn igjen, og resten av eksamen gikk veldig greit. Jeg fikk tilogmed en "high-five-knoke" av sensoren da jeg var ferdig, så jeg følte meg trygg på at jeg hadde bestått.

Etterpå gikk vi som var sist ferdige, sammen til Dolly Dimples og spiste litt pizza. Jeg må innrømme at jeg er drittlei pizza, for i går etter teorieksamen ville noen av de andre at vi skulle møtes på Peppes Pizza, men fordelen er at da trenger jeg ikke bli frista til å spise mer pizza på leeeenge...

Det var veldig koselig å sitte der med dem. Det ble fortalt masse morsomme historier, og det ble delt ut masse klemmer da vi gikk hjem til hvert vårt. Tenk at vi er ferdige? Vi har liksom tilbragt hele sommeren sammen i en boble for oss selv på kurset. Jeg har blitt kjent med så mange herlige mennesker, og nå skal vi ikke treffes mer...?

Jeg håper vi holder kontakten, og at flere av oss treffes på andre kurs i fremtiden. Det er så mange spennende kurs vi kan ta videre, avhengig av hva vi vil spesialisere oss i. Flere fra kurset har også fått seg jobber i Sats eller Elixia, og nå som de er slått sammen, blir vi ihvertfall kollegaer (selv om vi er spredt over flere byer).

Så hva gjør jeg nå? Vel, først og fremst skal jeg sove før jeg peller meg på flyet hjem igjen imorgen... Deretter begynner jo virkelig morroa! Jeg skal jobbe!!! På tirsdag er det på med PT uniformen, og timeantallet mitt på Elixia vil øke betraktelig. Tenk at jeg skal henge på en gym hele dagen? Hadde noen sagt det for to år siden, så hadde jeg ledd meg ihjel av dem! Livet er virkelig spennende og uforutsigbart, når man bare tør gripe de mulighetene som byr seg!

Hvis du sitter der og kjenner på at du trenger en puff til å komme i gang med å prioritere helsen din, og livet ditt, så er jeg klar til å ta imot deg på Elixia. 

Hvis du tror at det å komme igang med trening og livstilsendring, er noe som andre klarer, men ikke du, så les igjennom de tidligere innleggene på bloggen min. Hvor store utfordringer har du? Er de større enn mine var? Kan godt være, men fortsatt mener jeg at jeg har bevist at alt er mulig hvis du bare vil! Det finnes alltid en utvei, og alltid en løsning. Benytt sjansen og grip den!

"Keep it simple, stupid!"

Her sitter jeg på hotellet midt på Karl Johan i Oslo, og tenker at jeg burde jo gått ut i sola og leke turist. Men det greier jeg ikke, for om snaut 7 timer er det min tur til å avlegge praktisk eksamen som PT!

Egentlig vet jeg at hvis jeg ikke har lært det jeg skal til nå, så er det for sent, men jeg må bare skumme igjennom øvelser og annet som kan bli aktuelt...

Jeg deler rom med ei vennine fra kurset, og akkuratt nå er hun i ilden. Jeg krysser fingrene for henne, og tror hun kommer til å klare seg bra. Det verste for oss begge, er at alt det vi egentlig vet og har full kontroll på i hverdagen, detter liksom ut av hodet når nervene melder seg, og du har så inderlig lyst å vise hva du kan til sensor.

Nå har jo jeg vært så heldig at jeg har hatt en pedantisk, diktatorisk kontrollfreak av en PT i Dag, som har presset og stillt meg spørsmål helt siden det ble bestemt at jeg skulle bli PT. I starten var det sånn at jeg ikke husket selv de enkleste ting når han spurte. Hvis noen andre spurte kom alt på rams, men jeg ville så gjerne at Dag skulle være stolt av meg, at prestasjonsangsten tok fullstendig overhånd.

Mot slutten før jeg reiste til Oslo var imidlertid dette blitt myyyye bedre. Øvelse gjør mester, og jeg må fortsatt øve på å tenke mindre. For når jeg prøve å tenke for mye, gjør jeg alt for komplisert.

"Keep it simple, stupid!", pleier jeg å tenke når jeg skal fokusere. Og merkelig nok så funker det.

"Vær litt mindre kvinne!" sier Dag innimellom, og selv om det høres ut som ett rart utsagn, så har han helt rett.

Hodet mitt har en tendens til å analysere alt for mye, tenke ut altslags senarioer på hva som kan skje, og mest sannsynlig så skjer jo aldri noe av det. Sånt tar faktisk mye krefter, og er jo temmelig bortkastet. Hvorfor bruke tid på ett problem som ikke finnes og kanskje aldri kommer?

Ett godt eksempel er teorieksamen jeg tok i går. Jeg satt hele tiden ut, og skrev hele tiden. Følte jeg kunne svare på alt, det gikk liksom over all forventning! Så da burde jeg jo sveve litt på det, men neida. Hvorfor la seg rive med av glede og lettelse? Når man heller kan bruke tia på å lure på om jeg har bomma helt. For når det virker for godt til å være sant, så er det jo som oftest det. Eller? Kan det virkelig være at jeg faktisk har lest og pugga så mye at jeg faktisk kunne stoffet? Kan jeg ikke bare tillate meg selv å tro det, og glede meg over følelsen av at det gikk bra? For om jeg skulle ha bomma, så får jeg jo tidsnok vite det, men i mellomtiden kan jeg ikke gjøre noe til eller fra.

Av og til misunner jeg menn deres fabelaktige evne til å leve i nuet, ikke se ting de ikke vil se, og legge ting bak seg uten en tanke. Selvfølgelig vet jeg at alle menn ikke er sånn, men jeg setter det litt på spissen... Vi kvinner har en tendens til å bære verden på våre skuldre, selv når det ikke er noe som helst behov for det. Det henger nok litt sammen med vårt instinkt som mødre, men det er maaaange av oss som hadde hatt veldig godt av å være litt mindre kvinne på det området.

Jeg velger å tro at følelsen av å ha gjort det bra på teorieksamen er korrekt. Jeg var godt forberedt, har pugga masse, følgt med i undervisningen og øvd masse i praksis. I tillegg kommer jeg til å være fullstendig avslappet og rolig på den praktiske eksamen i kveld.  For dette kan jeg!

(Men kunne noen bare lånt meg en dose "mann-på-boks" så mine kvinnelige instinkter holdt litt kjeft?)

En liten snartur innom fotballverden med Tom Nordlie og Davy Wathne...

I dag var jeg og Bjørn invitert til å tilbringe noen timer, sammen med mange andre ifra næringslivet i distriktet, fordi malerfirmaet vårt (RMB Malerservice AS) sponser Sandnes Ulf. 

Her fikk vi før middagen høre foredrag fra Davy Wathne, og deretter Tom Nordlie, som er den nye treneren til Sandnes Ulf. 

For meg som har vært langt på sidelinjen innen alt av idrett og fysisk fostring, så var det en ny opplevelse å sitter der, sammen med over 90 mennesker, som var godt bevandret og informert om tingenes tilstand i fotballverdenen. Men det var faktisk veldig interressant, og overraskende mye av det de snakket om, kan godt relateres til mange situasjoner i både jobbsammenheng og privat. 

Det er alltid skremmende å møte opp i ett rom fullt av mennesker du ikke kjenner. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle falle i gamle vaner, og gjemme meg bort i ett hjørne. Selv om jeg heier på Sandnes Ulf, og byen min, så gikk vi jo innpå denne sponse-greia med tanken om at det kunne være til nytte for firmaet vårt. Markedsføring rett og slett, for å være ærlig. Og da hjelper det ikke å være veggpryd!

Det er Bjørn som er daglig leder i firmaet vårt, men jeg er medeier og jobber der deltid jeg også. En av mine oppgaver er nettopp markedsføring og representasjon. Tenk dere hvor kjipt det er å representere noe som helst, når en egentlig skjems av seg selv, og helst vil gjemme seg bort... 

Nå skjems jeg ikke av meg selv lengre, noe jeg forøvrig aldri burde gjort i utgangspunktet heller. Så det det var lettere å gå inn i ett rom fullt av fremmede mennesker nå, men jeg må nok øve litt lengre før det faller seg helt naturlig og uanstrengt. Kanskje blir det aldri lett, men bedre vil det uannsett bli...

Da foredragene var over, og middagen ble fortært, hadde jeg hilst på mange hyggelige mennesker. Så kom Tom Nordlie forbi oss, satte seg ned ved siden av meg, og vi var en liten gjeng rundt bordet som hadde en hyggelig samtale. En kar spurte Tom Nordlie om han fortsatt trente, men det gjorde han ikke. Det ble litt snakk om at han hadde gått ned mange kilo her tidligere, men så gått litt opp igjen. 

"Si at han kan kjøpe PT-timer av deg!" sier Bjørn til meg, mens jeg tenker at mannen min har blitt gal, hvis han tror jeg tørr sitte der og selge mine tjenester til en mann som har trent ørtenogfjørti fotballag?!?!? Og siden jeg ikke sa noe, får jeg ikke vite hvordan Nordlie hadde reagert på det forslaget... Og det er jo litt teit, for i det minste hadde det vært morsomt å sett hvordan han tok det. 

Det er ett ordtak som sier at man angrer mest på de tingene man ikke gjorde. Jeg tror det kan være mye i det, men det får være ett forbedringsområde...

Vi ble sittendes i nesten en time ekstra og prate sammen med gjengen rundt bordet, og da vi skulle gå tenkte jeg at det hadde vært kult med ett bilde sammen med Tom og Davy. Men her på det blyge vestlandet så skal man ikke stikke seg frem. Ikke tro du er noe, ikke vær PR-kåt og ikke gjør for mye av deg. 

Jeg som har vært redd for kameraet i åresvis... jeg feiga ut. Selv om andre spurte om å få bli fotografert sammen med dem, så var jeg klar til å rømme lokalet, med "æren" i behold. Nå legger du muligens merke til at det faktisk er ett bilde av nevnte mennesker her på bloggen i dag. Og takket være Bjørn, som forlangte å få ett bilde av kona si sammen med dem,  ble en ny terskel brutt! 

Jeg er heldig som har en mann som forstår meg, er stolt av meg og ønsker at jeg skal komme frem i rampelyset. Jeg har gjemt meg bak ham lenge, for å skjule meg selv. Vi er begge enige om at den tiden er over, men av og til føler jeg meg som en unge som skal lære å sykle uten støttehjul!

Når det ellers gjelder fotball, så har jeg særdeles liten innsikt. Jeg har vært på flere hjemmekamper for Sandnes Ulf i sommer, og syns det var gøy. Men jeg hadde panikk for å dumme meg ut, og hadde nødstrategien klar. Hvis noen spurte meg om noe konkret innen fotball, som jeg ikke ante svaret på, skulle jeg bare utbryte engasjert: "jobba-jobba-jobba"! (slagordet til Ulf)

Jeg slapp å ty til det, og neste gang vi samles er det nok enda lettere å prate med folk. 

Til slutt vil jeg si at tanken som slo meg, er at alle vi tre som sitter på dette bildet, har gått betydelig ned i vekt. Davy Wathne hadde jo ett stort coca-cola problem (jeg ferska ham inne på Coop etterpå, med Cola Zero i hånda, så han har bare bytta ut sukker med aspartam), og jeg husker det var for flere år siden skriverier om vekta hans i den anledning. Hvor mye han har gått ned, vet jeg ikke. Men Tom Nordlie sa til meg at han hadde gått ned over 40 kilo, og da hadde jeg såååååå lyst til å si: "Jeg slo deg!!! For jeg har gått ned over 50 kilo!!!"

Men nok en gang så turde jeg ikke... Sannsynligvis så han på meg, og tenkte som de fleste, at jeg har sikkert altid sett ut som jeg gjør nå... 

Lykken er en venn som Habibi...

For noen år siden reiste jeg og mannen min Bjørn, på en liten svermetur til Egypt uten ungene. Jeg hadde nylig begynnt å komme meg noenlunde ovenpå etter lang tids sykdom og sengeleie, og var full av reise-angst. Denne frykten kom av at jeg ett par år før hadde blitt innlagt på sykehus i Tyrkia, og holdt på å miste livet der. Kort oppsummert så gruet jeg meg en del til turen, men ønsket å gjennomføre den for min manns skyld.


Da vi hadde landet trygt i Egypt, ble vi plassert i en liten minibuss som skulle frakte oss til hotellet. Der satt vi to først alene, før det dukket opp to blonde damer, med samme dialekt som oss. Jeg var ikke særlig innstillt på å bli kjent med noen, og syntes disse to damene ikke hadde trengt å sitte i samme buss som oss.

Men da de først hadde satt seg, spurte en av dem om det var greit å åpne vinduet litt, da det var veldig varmt i bussen. Mer skulle det ikke til. Noe magisk skjedde! Før bussjåføren hadde kommet, var praten i gang. Innen vi nådde hotellet, trodde de i resepsjonen at vi reiste sammen alle fire. 

De to flotte damene jeg tenkte så negativt om, var Helén og hennes mamma, som var på tur sammen. De var fra Sandnes, og jeg og Helén var nesten jevngamle. Jeg har aldri opplevd en kjemi som kan klaffe så fort med noen mennesker! Vi endte opp med å tilbringe mesteparten av vår felles uke på hotellet i Egypt, i selskap med dem. Bjørn var tidlig oppe og sikret oss alle solsenger sammen, og praten gikk uten stans! 

Hver gang vi kom ned til stranden, var strandguttene litt mer avslappet enn inne på hotellområdet. Og da Helén og moren var stort sett de eneste damene uten menn inne på denne lukkede "couples-resorten", turde de rope "HABIBI!!!!" hver eneste gang vi nærmet oss. "Habibi" er arabisk for "elskling" eller noe sånt, og det gikk ikke lenge før vi syntes det var morsomt å komme dem i forkjøpet, så vi ropte "Habibi" til dem.

Siden har Helén og jeg vært "Habibier" for hverandre. Vi har "Habibitime" jevnlig, er utmerkede hobbypsykologer for hverandre, slik det skal være. 

Habibi-Helén var den som allierte seg med min mann Bjørn, bak min rygg noen år senere, da de innså hvor stor jeg var blitt, og at noe måtte gjøres. 

Hun satt i ukesvis og snakket med meg om at hun trengte å trene, om jeg ikke ville være med henne. Det ville jeg overhodet ikke. Trene?!?!? Never!!! Snakk om å ville seg selv så vondt?!?!? Men samtidig snek tanken seg inn, om at kanskje jeg kunne trene litt? Få litt mindre vondt bare? 

Jeg gikk omsider med på å begynne å trene på ett senter som hadde mest rehabillitering av skade og overvekt, for der hadde ei vennine av meg gått før. Helén ville imidlertid ikke gi seg på at hun ville til Elixia, for der hadde de gruppetimer og mye bredere tilbud. Jeg ville ikke på noe kommersielt senter som Elixia, men da Bjørn også ville dit, gav jeg etter. Heldigvis!

Siden har Helén og Bjørn vært min største heia-gjeng. De har stillt opp for meg, vært stolte av meg og ikke viket fra min side. De har fulgt meg gjennom min forvandling fra overvektig og ufør, til frisk og sterk. 

Da jeg nevnte at jeg ville bli PT, og selv syntes det hørtes sprøtt ut, hoppet Helén opp og heiv seg om halsen på meg, mens hun ropte "JAAA!!!!"

Så her sitter jeg, med glede i hjertet. Jeg er virkelig velsignet! Om det bare var de to som støttet meg, hadde det vært enormt. Men jeg har faktisk enda flere med på laget. Jeg skulle gjerne ha navngitt dem og plastret bloggen med bilder av mine fantastiske venner og familie, men de får dukke opp litt etterhvert, hvis de vil selv...

Når det gjelder dagens bilde, så er det tatt tidligere i sommer, da vi to Habibier feiret at jeg hadde fått jobben på Elixia. Det er faktisk ett av de første bildene som er tatt av oss to sammen noensinne. Nok ett bevis på hvor grundig jeg har unngått å bli fotografert, og som nesten får meg til å føle at jeg har manglet i mitt eget liv...

Så da hadde vi en "Habibi-photoshoot", for å feire og markere at vi ikke skal gjemme oss mere noensinne!

Kjære Helén: ingen ord kan beskrive hvor mye jeg setter pris på deg og ditt vennskap! Uten magien som oppstod i den lille bussen i Egypt, har jeg vanskelig for å forestille meg at livet mitt kunne ha blitt så bra. Jeg er så utrolig masse glad i deg! Takk for at du er min venn, og min "Habibi-4ever!"

Jeg ble veid, og funnet for lett... Eller???

I dag satt jeg her og titta litt igjennom bildene mine, og nok en gang blir jeg forundret over at jeg har mange tusen bilder av familien min, men jeg finner stort sett ingen jeg er med på selv. 

På en forunderlig måte er det som å se på livet og hendelsene som familien min har opplevd, men jeg har liksom ikke vært tilstede. Og det som slår meg, er at jeg har gjemt meg bak kameraet, for å slippe å møte bildebevis på mitt eget kroppslige forfall. 

De få bildene jeg finner, inneholder stort sett bare ansiktet mitt, for jeg var nøye med å stå bak noen andre. Jeg husker at jeg ble sint og stressa når andre tok frem kamera, og både søsteren min og foreldrene mine har kunnet fortelle i ettertid at de sluttet å fotografere når jeg var i nærheten, nettopp fordi jeg ble så hissig. Det var vondt å høre. For jeg var virkelig ikke bevisst på at jeg var sånn. 

Nå som jeg er blitt meg selv igjen når det gjelder størrelse, tør den ene etter den andre rundt meg å fortelle om hvordan de har oppfattet meg da jeg var på det største. Jeg var mye sur, "kjeftete" og ville ikke være med på så mye. Jeg har nærmest skjelt ut mine nærmeste, uten at jeg engang kan huske det! Og jeg skjems... 

Hvorfor lot jeg det bli slik? Hvorfor så jeg ikke hva som skjedde med meg, og stoppet det før? Bildet som jeg har lagt ved denne gang, har jeg fått tilsendt fra min svoger. Han turde aldri vise meg bildet da han hadde tatt det, men da jeg etterlyste dokumentasjon på hvordan jeg hadde vært, så kom det (det til venste altså). Det verste med dette bildet, er at jeg kjenner igjen klærne, håret og stedet det ble tatt. Derfor vet jeg sånn cirka når det er tatt, og jeg trodde virkelig ikke at jeg hadde lagt på meg noe særlig på det tidspunktet. 
Så jeg fikk meg ett lite sjokk. I tillegg ser jeg utrykket i ansiktet mitt. Jeg husker at jeg hadde vondt, at jeg virkelig prøvde å ta meg isammen for å være sammen med ungene mine, og fiske ifra en brygge på Bømlo. Jeg aner ikke hva jeg veide på den tiden, men jeg ser jo at jeg allerede da hadde begynt å lure meg selv. 

Jeg har aldri hatt noen vane for å veie meg, for da jeg vokste opp var jeg alltid lang og tynn. Var ingen vits i å bry seg om vekta, og innen det ble vits i, så ville jeg ikke vite. På mitt største som høygravid, ble jeg veid til 106 kilo på legekontoret. Da gråt jeg i flere dager, for jeg syns det var så fælt å bryte 100 kilos grensen. 

Men jeg var faktisk mye mindre da, enn jeg ble på mitt største for snaut to år siden. Jeg har innsett det i ettertid, men selv da jeg begynte å trene, orket jeg ikke veie meg. Kanskje jeg visste inderst inne at det ville bli ett stort nederlag? Da jeg hadde trent i over 10 måneder, og hadde gått ned flere klesstørrelser, gikk jeg endelig på vekta. Og selv da var det verre enn jeg fryktet... Jeg veide mer enn jeg trodde jeg hadde veid på det største, og var såvidt kommet meg under 100 kilos grensen. Jeg ble knust, jeg gråt mine modige tårer og måtte innse at jeg hadde vært mye større enn jeg noensinne hadde trodd var mulig!

Så hvordan skulle jeg finne utav det? Hvordan skulle jeg kunne vite hvor stor jobb jeg hadde gjort? Da angra jeg på at jeg ikke veide meg, eller tok skikkelige mål av meg selv da jeg begynte å trene. Men så kom jeg på ett vagt minne fra rett før julen 2012. Jeg opererte foten min, og ble spurt av legen før jeg skulle få narkose, om hvor mye jeg veide. Jeg svarte 90 kilo, lettere flau, og trodde selv at jeg løy litt, men maks 6-7 kilo. Legen trodde meg tydeligvis ikke, for han ba meg om å stille meg på vekta. Og jeg reagerte med å si at det var greit, men at jeg ikke ville vite hva resultatet ble. 

Derfor sa de heller aldri noe, men det ble notert i journalen min. Så etter å ha grubla noen dager, ringte jeg sykehuset, og ba dem om å gå inn på journalen min. Dere kan sikkert forestille dere den rare samtalen det ble, da de ikke skjønte hvorfor jeg ville vite hvor mye jeg veide da jeg ble operert. Men jeg fikk svar... Og jeg må vel annse meg som heldig da legen ikke trodde meg, for med tanke på narkose og smertestillende er det jo litt viktig å beregne etter vekt. 

Jeg kunne ha våkna under narkosen, om de hadde trodd meg. Jeg veide nemlig nesten 40 kilo mer enn jeg hadde sagt!!! Når du lyver for deg selv så grundig, så sier det vel litt om hvor flinke vi er til å unngå å se de sannhetene som smerter oss.

Jeg vil aldri gjøre den tabben igjen, og mye derfor har jeg startet med denne bloggingen. Jeg vil ikke gjemme meg mer. Jeg vil være med på familiebildene, feriebildene og alle andre bilder. Jeg vil smile, være stolt og ha øyne som glitrer av livsglede og kjærlighet. Jeg vil ikke skjems mere, jeg vil ikke være blyg. Jeg har gått på trynet så det synger, men jeg reiste meg opp av dritten, sloss meg tilbake til livet, og nå slipper jeg aldri mere taket fra lykken og livet!

Er trening bare slanking?

Etterhvert som folk får med seg at jeg trener mye og har gått ned masse i vekt, så har de en tendens til å ville snakke om sine egne vaner og uvaner. Noen har behov for å fortelle at de vet at de burde trent litt eller slanka seg, mens andre er bastante på at de ikke har noen slike behov. 

Jeg syns det er kjempekjekt når mennesker slipper meg litt innpå seg, og tør snakke om seg selv, og selvfølgelig er jeg interressert i å høre på dem, tross alt derfor jeg velger å jobbe som Personlig Trener. Det som imidlertid slår meg, er hvor mange som ramser opp alle problemene som er i veien for at de skal få gjort noe. Det kan være alt i fra jobb, familie, tid, helse eller økonomi. Da kan jo jeg tenke til krampa tar meg, at hvis de alikevel hadde klart å prioritere sin egen kropp og helse, så hadde alle disse tingene blitt lettere å takle. 

Men før noen selv ønsker å ta tak i ting, kan jeg ikke tvinge dem. Og mange ganger er det vanskelig å stå i mitt sted, jeg tripper av iver og entusiasme fordi jeg vet hvor viktig dette er, hvor stor forskjell det gjør, men jeg kan ikke tvinge noen til å sette igang. For jeg husker akkuratt hvordan det føltes når livet mitt var sånn, at jeg måtte planlegge alt jeg skulle gjøre. Jeg måtte tenke på forhånd hvor bilen kunne parkeres (nærmest mulig), hvor jeg kunne sitte og vente på at mannen min henta bilen hvis kroppen sa stopp, og det er ikke få utflukter mann og barn har foretatt uten meg, rett og slett fordi jeg ikke fysisk var i stand til å være med dem. 

Ett godt eksempel på dette er en tur de hadde til dyreparken i Kristiansand. Ungene hadde sagt til mannen min at det var så gøy å dra på tur med ham, for han var alltid med på alt. Vel... jeg skjønner dem. Det gjør vondt å føle at jeg har gått glipp av mange øyeblikk og år med opplevelser sammen med de jeg er glad i, men jeg velger å huske hvordan det var, for å aldri glemme å sette pris på hvor enormt mye bedre livet har blitt. 

Det var ikke bare overvekt som hindret meg i å delta i livet mitt. Selv om det ikke gjorde tingene enklere å måtte planlegge alt utifra kroppslige problemer. For eksempel måtte jeg alltid bruke tights under kjoler eller skjørt, for lårene mine gnissa sånn at jeg fikk sår. Jeg svetta som ett uvær hele dagen, og kunne begynne å fryse fordi klærne var gjennomvåte av svette. Når jeg dusja ble jeg aldri tørr, for når vannet var tørka bort, var jeg gjennomsvett av hele seansen. Jeg hadde alltid vondt i beina, og måtte traske rundt i spesialstøpte såler og fotformsko fra Ortopediteknikk.

Men om jeg hadde fjerna alle disse problemene som kom fra overvekten, så hadde jeg fortsatt ikke kunnet delta i livet mitt sånn som jeg gjerne ville. Jeg har nemlig vært riktig så tynn også, og da var en del av problemene borte, men fortsatt var jeg sliten og slet med mye smerter. Det virker som mange tror, at hvis du er tynn/slank så er du sunn. Men det er jo ikke så enkelt! En tynn kropp skal fortsatt bære sin egen vekt, bevege seg i alle kroppens naturlige plan. 

Men vi er så passive i samfunnet i dag, vi sitter forann pcen, tven, i bilen og beveger oss generellt sett mye mindre enn kroppen har behov for. Så kroppene våre blir svakere, vi får feilstillinger og vondter i fleng. Da går de fleste av oss til en fysioterapaut, lege, kiropraktor eller lignende, som prøver å fikse oss litt der og da med behandling eller piller. Men de kan jo ikke fjerne det underliggende problemet! Vi må bevege oss! Vi må slutte å tro at vi ikke trenger å trene fordi vi ikke trenger å slanke oss!

Du kan bli slankere av trening, men kun hvis du samtidig styrer hva du putter i magen. Det vi spiser kontra det vi forbrenner er alltid avgjørende for størrelsen vår. Mens trening er livsviktig for alle uannsett alder, størrelse eller fasong! 

Allerede i 30 årene begynner vi å miste muskelmasse og styrke, hvis vi ikke vedlikeholder kroppen vår da, blir vi selvfølgelig mer utsatt for skader og vondter. Vi forfaller rett og slett uannsett størrelse! 

Og for å komme tilbake til unskyldningene... Jeg har brukt dem selv i åresvis, men ikke nå lenger. Tidsklemma med familie/barn: Er du i bedre form, orker du mere, har bedre humør og får mer kvalitetstid med de du er glad i. Sannsynligvis vil barna dine sette mer pris på det, og du kan med god samvittighet unne deg noen timer til egentid/trening. Psyken vår påvirkes også av trening. Vi blir gladere, stresser mindre og sover bedre.

Kan du ikke trene på grunn av helsen? Tull! Alle kan trene, men alle kan ikke trene likt eller like hardt. Vi kan alltid trene rundt skader og smerter, men det kan være greit med veiledning og hjelp fra en fagperson (kan være fysioterapaut, kiropraktor, lege, naprapat osv... eller en PT) for å komme igang på riktig vis. 

Har du ikke råd til hjelp? Dessverre finnes det faktisk mennesker som virkelig hadde trengt hjelpen fra en fagperson, men som ikke har råd. Dette gjelder spesielt uføre, enslige og andre med lavere inntekt. Men faktum er at de fleste av oss bruker det som en unnskyldning fordi vi ikke vil eller orker å innvestere i vår egen kropp. Vi pusser opp huset, vi tar service på bilen, men vi lar oss selv forfalle. 

Og setter vi oss ned og virkelig ser igjennom økonomien vår, så har nok de fleste en post som kan spares inn på. Ofte heter den "hobby/fritid", ferie, bil eller shopping... Hva med å bytte deler av disse postene ut med posten: "MIN EGEN HELSE"?

Besøk hos Stavanger Vektløfter Klubb

Det ble en fredagsettermiddag utenom det
vanlige, da jeg omsider fikk sjansen til å besøke Stavanger Vektløftings Klubb. Jeg har hatt kontakt med dem hele sommeren, men det var ikke så lett å få til det første besøket, med ferier, meg på skolebenken i Oslo og de skulle på treningsleir i Bulgaria. Men i går klaffet det, og jeg fant lett frem til bygget med det lille søte skiltet i vinduet. Da jeg gikk ut av bilen var jeg fortsatt litt usikker. Hvor skal jeg gå inn? Hva sier jeg? Vel, det var ingen tvil om at jeg hadde funnet det rette stedet. Det dundra i veggene på utsiden, tydelig at her ble det kasta tunge vekter rett i gulvet, akkuratt sånn som jeg aldri har fått lov til på Elixia. Så jeg gikk etter lyden, fant døra og gikk inn.

Der ble jeg møtt av ett slitent, gammelt fabrikklokale. Betonggulv og treplattformer tett i tett. Her stod gutta-boys på rekke og rad, og slengte temmelig tunge vekter opp i lufta, for å nærmest denge dem i bakken fra strake armer over hodet. Det var varmt, lukta en blanding av svette, støv og kalk. Jeg ble ståendes litt usikker og se på, mens jeg lurte på hva gjør jeg nå? Den eneste andre dama som var der, var den bulgarske treneren deres, og hun ensa meg ikke. Godt tegn på at de er seriøse tenkte jeg. For hun fulgte de som trente med argusøyne, og bjeffa nærmest ut noen ordre innimellom. Det var tydelig at de hadde respekt for henne, og at hun visste hva hun holdt på med.

Heldigvis kom en av gutta bort og spurte meg om jeg skulle trene med dem. Og jeg svarte litt usikkert at jeg hadde håpet på det. Så ville han vite hva slags bakgrunn jeg hadde, og da jeg fortalte at jeg hadde trent på Elixia, smalt det en kommentar fra en annen bak meg, at det var ingen som løftet vekter på Elixia! Så spurte han første hvor mye jeg løfta, og da jeg svarte som sant er at det meste jeg har greid er 55 kg, studerte han meg opp og ned, før han konstanterte at jeg kunne løfte mye mer enn det, men det var teknikken min som svikta. Det var ikke den kommentaren jeg hadde venta, men han har helt rett. Og det er jo derfor jeg vil trene med dem. De trener hver dag, opptil 13 økter i uka, så dette er ikke noe hobbybasis! 

Det ble raskt klart for meg at her måtte jeg starte på bunn, med masse teknikktrening og bare gjøre som jeg får beskjed om. Så jeg ble raskt satt i arbeid, fikk en teknikkstang på 5 kilo, og to 2,5 kilos plastikk skiver, med beskjed om å kun gjøre den første delen av bevegelsen. Etter to repitisjoner hadde han funnet svakhetene mine, og fikk korrigert meg. Dette er folk som virkelig vet hva de holder på med, og jeg gleder meg til å få trene mer med dem! Jeg er dessverre eller heldigvis (alt etter som) for gammel til å bli virkelig god på dette, ikke har jeg tid til å være der hver dag heller, men kanskje jeg kan få til ett par ganger i uken, slik at jeg ihvertfall kan bli den beste jeg kan bli? Og hva kan være kulere enn å gå fra overvektig og ufør, til å være aktiv vektløfter!?!? 
DET er girlpower det! ;-)

Når noe går i vasken, men dagen blir bra likevel...

Jeg er sikkert kjempeteit og barnslig... Idag skulle jeg ha vært på trening med Stavanger Vektløftingsklubb, men de måtte be meg om å komme i morgen istedenfor, da det ikke ble vanlig trening der i dag.

Normalt sett hadde jeg blitt skuffa over å måtte vente, men istedenfor har jeg glist som en tulling i mange timer. For da jeg kom ned på Elixia i dag, ble jeg nemlig møtt av en beskjed om at jeg måtte bli med og plukke meg ut "uniform". 

Og etter mye leting i t-skjortehaugen, endte jeg opp med herligheten som er vist på bildet. Så for første gang har jeg sprada rundt der nede med "Personal Trainer" på ryggen, og gjett om jeg var stolt!!! 

Jeg holder på å trene ei kjempekjekk dame for tia, og det var ekstra kjekt å kunne styre rundt med uniformen min på! Ble liksom litt mer offentlig da, og det merka jeg på at det umiddelbart kom henvendelser fra fremmede som trengte hjelp til utstyr osv... Gøy!!! 

Før jeg skulle gå hjem, ble jeg utfordret av Dag om å være med på noe han kalte for "The hanging challenge". Den går ut på å bare henge i en stang, rett opp og ned, i 5 minutter daglig i en måned eller noe sånt. Jeg kunne ikke la utfordringen passere, så før jeg visste ordet av det var vi tre personlig trenere (David ble også med) som hang i like "PT-skjorter" på rekke og rad i Synergy apparatet (stort klatrestativ lignende ting inne på Elixia). 

På merkelig vis ble ett av dagens høydepunkt å henge mellom to spreke mannfolk, i ett klatresttiv... For ett rart syn vi må ha vært, og hvor deilig det var å henge der, og kjenne at jeg har kommet så langt at jeg faktisk hang like lenge som gutta-boys, i min nye PT-uniform...

Livet er en berg- og dalbane, og i dag gikk den nedover gitt...

I dag mista jeg fotfestet. Ikke sånn bokstavlig, men mer på det følelsesmessige planet. Og jeg har ikke helt greid å finne det igjen enda heller. 

Sitter her med panikk opp etter ørene, skallebank, vondt i magen og ikke god for resten. Jeg har tilogmed sunket ned i stolen, og latt tårene renne, mens jeg prøver å finne ut hvorfor jeg ikke syns livet er så topp akkuratt nå. 

Plutselig er all selvtillit borte, og hodet fullt av tanker om at jeg ikke er god nok, ikke kan nok. Jeg prater med mannen min, prøver å sortere litt følelser, og irriterer meg over at kvinner alltid skal være så mye mer kompliserte enn menn. Jeg vil være enkel! Jeg vil ikke tenke så himla mye. Bekymre meg. Planlegge... Jeg blir sprø av meg selv avogtil! 

Men av erfaring vet jeg at den eneste veien ut av denne dumpa, er å være ærlig med meg selv, og finne ut hvor skoen trykker. For om oftest er det en årsak til at jeg blir nedfor. Så hva er det nå da? Jeg har vært flink jente i dag. Burde være fornøyd med det jeg har fått utrettet. Jeg har vært på morgenmøte med jobben (i tillegg til å skulle jobbe som personlig trener, så driver jeg og mannen min ett malerfirma sammen), truffet igjen masse kjekke mennesker som jeg ikke har sett siden før sommerferien, og tatt med datteren min på Kvadrat for å kjøpe første skoledagsklær. 

Så var jeg på trening, og der gikk det også bra. Jeg klarte tilomed å nå en ny milepæl, med å fullføre en full "Snatch" (rykk på norsk) fra bakken. Dette er en øvelse jeg har jobbet meg mot kjempelenge, siden før jul i fjor, hvor jeg skal løfte en vektstang med vektskiver på, fra bakken og rett opp over hodet. Det er en kjempevanskelig øvelse, og jeg burde vært superduper stolt for å ha klart det! 

Men... istedenfor sitter jeg og er redd for at det ikke er nok. Og plutselig innser jeg hvorfor jeg er lei meg. Jeg har gått langt utenfor min komfortsone, og mitt vante liv, med å ville jobbe som personlig trener. Og ikke minst med å velge meg ut olympisk vektløfting som min "greie". Det er ikke mange mennesker som driver med det, og slettes ikke mange jenter. Ihvertfall ikke som begynner med det i midten av tredeveårene! 

Men jeg vil ikke la det begrense meg. Jeg har lyst å lære mer om vektløfting. Og jeg har lyst å være en del av ett miljø som liker det samme som meg. En gjeng av likesinnede. På det området ihvertfall. Så der kommer angsten inn... Jeg har nemlig avtalt med Stavanger Vektløftings klubb, at jeg skal trene sammen med dem for første gang i morgen! Og jeg aner ikke hva som venter meg der. 

Jeg vet ikke om jeg kommer til å melde meg inn i klubben, eller å trene med dem flere ganger. Jeg har lyst å møte dem, prøve og se hvordan det er. Få tips og råd om hvordan jeg kan forbedre teknikken min, dele interesse og erfaring med likesinnede. Men jeg har aldri opplevd å være del av en klubb av noe slag. Ikke innen noe fysisk fostring ihvertfall. 

Og jeg er redd for å komme dit, stå utforbi lokalet og kjenne på følelsen av å være usikker. Føle meg utenfor, dum, uerfaren og teit. Enda verre er det å komme innenfor og fortsatt kjenne det samme... Men om jeg skulle føle det sånn i morgen, så er det jo meg selv som er problemet. Det er meg som står i veien for meg. Og det er ikke greit. 

Så jeg skal finne motet til å gjennomføre avtalen i morgen, og jeg vet at uansett hvor veien går videre, så vil jeg vinne og vokse av å ikke gi opp!

Litt om "hårete" mål, jantelov og "jentelov"...For oss alle!

Da jeg startet å trene på Elixia, visste jeg lite og ingenting om forskjellige øvelser eller treningsformer. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å hive meg på noen gruppe timer innimellom, og kanskje sykle eller bruke elipsemaskinene (de du står på og går mens du liksom drar i spakene sammtidig) ett par ganger i uka. 

Men før jeg rakk å ha min første PT time, hadde jeg allerede prøvd ut min egen heller svevende plan i noen dager... Med heller lite suksess for å være helt ærlig. Jeg pøvde Jazzercise sammen med en haug spreke, sprettne damer, og endte opp med å føle meg temmelig lite spretten og heller i rettning av melsekk/geleklump. Jeg fant ikke rytmen ,jeg klarte ikke henge med i koregrafien, og fikk ikke utført halvparten av rutinene de viste oss fra scenen. Pusten gikk fløyten, svetten silte og hele kroppen verka. Så dagen etterpå stod jeg heller 20 minutter på denne Elipsemaskinen og svetta. Og jeg begynte å tenke at det kanskje var der jeg burde legge lista mi... 

Men når jeg satt og prata med PT-Dag for første gang, noen få dager etterpå, så spurte han hvor mange ganger i uken jeg så for meg at jeg ville trene. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg sagt høyt at jeg ville trene 5 dager i uka! Dag sa at det var ett litt vel hårete mål, at vi burde kanskje starte litt mer forsiktig, men det var for sent. 

Jeg kjente på panikken inni meg, for har jeg først sagt noe, så holder jeg ord. Å gå vekk fra det og godta en enklere vei videre, hadde plutselig blitt å skuffe meg selv. Så jeg gikk hjem, med full panikk. Hva har jeg gjort? Hvor kom det utsagnet fra? 

Vel, jeg er sta, og jeg holdt ord. Fra den dagen av har jeg vært på trening i snitt 5 dager i uken, og det har nok mye av æren for at resultatene kom fort også. Men for meg var det på ett merkelig vis lettere å gå hver dag, gjøre det til noe hverdagslig som skulle gjøres, for ellers ble det så komplisert å måtte velge hvilke dager som skulle passe, og når jeg skulle ha pause. 

Jeg valgt å ha flere av timene i uken med Dag, for jeg måtte jo lære alt fra scratch. Og han fikk en skikkelig utfordring med det vraket jeg var. Jeg kunne ikke løpe på tredemøllen, kom ikke opp i jogg engang. Jeg klarte ikke å ro, for jeg var så svak i ryggen at det var dritvondt. Så jeg fikk ofte lov til å være inne i en av gruppesalene, som heldigvis var tomme på det tidspunktet jeg trente. Der måtte vi begynne på nesten barnehage nivå. Litt sånn bokstavlig talt lære å krype igjen, før jeg kunne gå. 

Dag sa aldri til meg at han pøste på med høyforbrennings trening for å få meg ned i vekt, for han hadde skjønt at jeg ikke var klar til å si det høyt. Jeg skjønte forsåvidt hva han gjorde, men på ett merkelig vis var jeg takknemlig for at han var så hensynsfull, og tok styringen og ansvaret av mine skuldre. Det gjorde at jeg senka skuldrene, og bare konsentrerte meg om å yte maks mens jeg gjorde alt jeg fikk beskjed om. 

Etter noen måneder spurte Dag om jeg ville være med på å ha det han kalte en "helvetesdag" fast i uken, noe han visstnok ikke gjorde med så mange av kundene sine. Han fortalte at denne treningsdagen skulle handle om å pushe grenser, og få meg ut av komfortsonen. Hvis jeg ble god på en øvelse, plukka han den vekk. 

Jeg nølte ikke med å si ja. Jeg hadde jo ikke noe å tape. Disse "helvetesdagene" som stort sett var fredager ble fort favoritten min! Det gav en enorm mestringsfølelse hver eneste gang jeg hadde klart å presse meg selv, og jeg følte etterhvert at jeg fikk tilbake kontrollen på kroppen min. Den hadde liksom levd sitt eget liv og vært skrøpelig så lenge, og jeg følte meg maktesløs ovenfor min egen kropp. Når det skreik av melkesyre i beina mine, klarte jeg å presse meg til å fullføre øvelsene, fordi jeg skjønte at det ikke var hodet mitt, men viljen min som bestemte når jeg skulle gi opp! 

Så sakte men sikkert ble jeg sterkere både kroppslig og psykisk. Og mange ganger tenker jeg at det å bli sterk i kroppen hadde jeg forventa, men å bli sterk i "toppen" var en fantastisk bonus, som faktisk betydde enda mer! 

Jeg har lært at jeg elsker å løfte vekter. Jeg elsker å hoppe høyt, mestre kompliserte og enkle øvelser. Det er så utrolig mye gøy å gjøre på trening! Men som oftest er alt du er flink til gøy, så da må jeg jobbe med å gjøre mer at de tingene jeg ikke liker. For de trenger jeg å øve på, for å bli bedre. Sterkere. Både i kropp og topp. 

På bildet jeg har lagt ved her, er det ei dame jeg ikke kjenner, som utfører ett Olympisk Løft kallt "Snatch" eller "Rykk" på norsk... Det er liksom sånne typer øvelser jeg har forelska meg i. Det er de mest kompliserte øvelsene innen vektløfting, og typisk meg å sikte dit. Men jeg innser at jeg ikke er en normal A4 person. Jeg liker hårete mål. Takket være det fant jeg jo meg selv igjen, inni fett-festningen jeg hadde båret på for lenge. 

Så nå er planen min å stille opp på en treningsøkt sammen med Stavanger Vektløfter klubb i nær fremtid. Jeg syns selv jeg er litt sprø som vurderer å melde meg inn i klubben ,for jeg er uannsett alt for gammel til å gjøre noe suksess i konkuranser og sånt om jeg noengang skulle bli frista av det. Men akkuratt nå er det faktisk nok for meg å få lære mer om det jeg syns er gøy. Å få lov å tilbringe tid sammen med andre mennesker som liker det samme som meg! 

Så må jeg bare jobbe med janteloven og "jenteloven". Begge er litt imot meg. Janteloven er noe dritt, som de fleste merker på kroppen i ny og ne. Men "jenteloven" er faktisk enda verre! For vi jenter er så harde med oss selv. Vi mister lett fotfestet, undervurderer egen verdi, egne evner og vår påvirkning på andre mennesker. Vi skal liksom ikke skryte av oss selv, og greit nok at vi ikke skal gå rundt og tro vi er guds gave til menneskeheten. Men vi kan vel få lov til å strekke oss litt lenger? Utvikle oss? Tørre å hive oss i noe nytt? Si til oss selv at vi liker det vi gjør, vi liker oss selv, og det er nok! 

Vi er nok! Vi er mer! Vi må tørre å sette oss noen "hårete" mål innimellom, og gi oss selv kred for innsatsen uavhengig av om vi når målet hver eneste gang. Så jenter: SETT DEG ETT HÅRETE MÅL! GJØR NOE UTENOM BOKSEN, TØRR Å VÆRE ANDERLEDES! LIK DEG SELV! Går du på trynet? Plukk deg selv opp, fortsett mot målet, ha tro på deg selv, så klarer du alt du vil!!!

En gammel drøm går i oppfyllelse...

En av mine gleder er å kjøre motorsykkel, og jeg er så heldig at i garasjen min så står det en sexy liten sort japansk sak, som er bare min!

Det er noe med den deilige frihetsfølelsen mann får av å hoppe oppå en motorsykkel, og suse avgårde på landeveien. Og helt fra jeg var i tenårene har jeg ønsket meg en skikkelig kul motorsykkel, og en kjøredress i skinn som passa til sykkelen. 

Til min store skuffelse har det alltid kommet noe i veien for dette. I starten hadde jeg ikke råd til hverken sykkel eller skinndress, og etterhvert ble problemet at jeg hadde ingen sjanse i verden til å presse den store rumpa mi oppi en slik dress... 

Det er stort sett italienske merker som selges, og italienske damer er liksom ikke så store i utgangspunktet. Ikke er de så høye heller, så når mine 178 cm skal presses oppi noe laget for langt kortere snupper... Vel, jeg har liksom ikke trengt å prøve engang. 

Så jeg måtte kjøpe meg en goretex dress istedenfor. Herremodell selvfølgelig, for damemodeller lages overhodet ikke i den størrelsen jeg har vært. Så den forrige kjørebuksa mi var en herremodell i størrelse 3XL. Og når jeg kjøpte den, husker jeg at jeg faktisk følte meg ganske fin i den, selv om den ikke var helt sånn som jeg hadde drømt om. 

Når jeg ser tilbake innser jeg at når jeg sommeren 2012 ikke kjørte på motorsykkelen min i det hele tatt, så var det ikke fordi været var så ille (selv om det var det og), eller at tiden ikke strakk til. Jeg kom rett og slett ikke oppi kjøredressen min! 

Men i vår skulle jeg omsider få luftet sykkelen igjen, og hoppet ivrig oppi klærne... Jeg fikk litt sjokk, for de var blitt så store at buksa datt av meg, selv med beltet på det inderste! Det fikk holde til vårslippet, buksa datt jo ikke av når jeg satt oppå sykkelen, men jeg fant ut at tiden var inne for å vurdere denne drømme-dressen. 

Så på fredag var jeg hos Bikerstreet. Jeg stålsatte meg for å møte skuffelse, for jeg hadde ingen tro på at jeg kom til å komme oppi noen skinndress. Ihvertfall ikke damemodell... Og vel, jeg er definetivt blitt myyyyyye tynnere enn jeg har vært, men jeg har liksom fortsatt hofter og kvinnelige former, som ikke passer så godt oppi klær som er laget for gutta-boys. 

Så stor var spenningen da det hang en feilbestillt skinndress på veggen, som visserligen var en damemodell og med rabatt på i tillegg! Og best av alt!!!!! DEN PASSA!!!! Den var tilogmed behagelig på! Med plass til hele meg, både i bredden og i lengden!

Og for første gang så lenge jeg har hatt interessen for motorsykkel (det vil si sånn ca 25 år...) så følte jeg meg flott i en kjøredress!!! Jeg stirra sånn nesten vanntro i speilet, snurra meg rundt, og lurte på om jeg virkelig så riktig... Er dette meg?

Sparebøssa ble spretta, og undertegnede reiste hjem med splitter nytt kjøreutstyr! I bilen på vei hjem, må jeg innrømme at jeg satt først og smilte som en tulling til hele verden, og deretter satt jeg og hulket av ren glede og forundring... 

Aller helst ville jeg sovet med den nye kjøredressen på, men jeg innså at jeg måtte begrense iveren min litt. Men bare litt....

Hvordan gå ned 50 kilo- og BLI der!!!

Jeg blir fortsatt helt "amazed" hver gang jeg skriver at jeg har gått ned over 50 kilo! Det er nesten så jeg ikke tør tro det selv, det gjelder liksom noen andre enn meg, for det er så ekstremt. 

Dette er ikke første gangen jeg har gått ned i vekt- dessverre. Jeg har vært en jojo siden jeg flytta hjemmefra, og har flere ganger gått ganske mye opp, for å klare å slanke meg igjen. 

Fellesnevneren her er jo at jeg har gått opp mer en jeg tok av hver eneste gang, dog ikke så ekstremt mye som denne siste gangen. Og jeg sier SISTE gangen!!! Jeg kan ikke la meg selv gå på trynet igjen, jeg har lært! Basta! 

Så derfor setter jeg meg ned for å evaluere; hva er det jeg har lært? Jo... Det er forholdsvis "enkelt" å gå ned i vekt. Det har jeg gjort mange ganger. Jeg vet at jeg må kutte ut snop, is (Ben & Jerrys stod sikkert for 25 av kiloene!!!) og usunn mat. Det gjorde jeg denne gang som før, forskjellen var at jeg la til trening i tillegg, som virkelig akselererte vektnedgangen. Problemet er at jeg ville jo ikke bare ned i vekt, jeg vil BLI DER!!! 

Så hva gjør jeg da? Jeg har jo alltid gått opp igjen? Mer enn før... Tenk å gå opp over 50 kilo?!?!?! Grøss... Aldri! Så jeg har måttet ta ett oppgjør med meg selv, for å finne ut hva det er jeg gjør, som ødelegger for meg selv. En slankekur er grei nok den, men problemet mitt er at jeg klarer å holde fokus for den perioden jeg har bestemt meg, men når jeg er i mål, så går jeg jo rett tilbake til gamle uvaner, som jo var de som gjorde meg stor i utgangspunktet! Da er jeg jo dømt til å mislykkes. Så slankekur funker ikke. 

Men denne gang kommer det til å funke, for jeg har faktisk gjort en livstilsendring istedenfor! Nå har jeg jo sett hva som funker, og kan ikke tillate meg å gå i gamle spor igjen. Så hva er mine feilskjær? Mine tuer som velter lasset? Mine svake sider? 

Jeg elsker snop... Og is... Og god mat... osv osv... Og det er lov det, trenger ikke være fanatisk og aldri unne seg noe godt. Men jeg må tilstå at jeg ikke eier selvkontroll. Hvis jeg har snop eller noe annet jeg ikke burde spise i hus, så går det ned. Og jeg klarer aldri ta bare en liten bit, jeg tar hele chipsposen, eller hele skåla med smågodt. Jeg spiser tre Japp eller andre sjokolader per dag, om jeg har. 

Jeg har en mann som elsker å ha skapet fullt av godsaker, for han sparer på det og trenger bare en pitteliten bit i ny og ne... Skulle ønske jeg var sånn. Og siden jeg ikke er det, så innser jeg også at vektproblemene mine begynte når jeg flytta i hop med ham, som fyllte opp skapene våre. Selv om han ikke har ment det vondt, tvert imot så vil han gjerne gi meg ting jeg liker, for å gjøre meg glad. 

Men jeg har innsett at jeg må være klar og tydelig på at han ikke skal komme hjem med favorittisen min, for å glede meg. Gi meg heller en klem. Si du er glad i meg. Stolt av meg. Ta meg med på trening. For å besøke noen. Lufte bikkja. La oss spille ett spill sammen med ungene... Whatever, men ikke gi meg noe å putte i magen, som jeg ikke burde! 

Så stakkars mann... Alle snope lagrene her i huset er borte. Mulig jeg vet han har ett lite gjemt, og jeg har veldig lyst til å lete det opp innimellom. Det er jo rett og slett tåpelig flaut! Tenk å være så hekta, at en vurderer å lete etter hemmelige snopeposer... Og det teiteste er at vi bor ca 100 meter fra en Rema1000 butikk, som er full av fy-fy saker. Det gjør meg ingenting. Jeg er ikke frista til å gå og kjøpe noe som helst, der har jeg hatt selvkontroll i alle år. Jeg er nemlig en "mottaker" og ikke en "kjøper". Klarer ikke si nei når jeg blir tilbudt, eller det bare ligger her og slenger... Da spiser jeg selv snop jeg egentlig ikke er så glad i, sånn type i nøden spiser fanden fluer! Tåpelig! Men jeg klarer la være å kjøpe.

Så da vet jeg jo hva jeg må gjøre. Her i huset kan det fortsatt nytes god mat og drikke. Og desserter og snop med. Men vi må handle inn det vi skal ha, til anledningen det skal brukes. Ingen lagre. Ingen skåler å tømme... Og jeg må være sterk nok til å minne familien min på å hjelpe meg. 

Det hjelper selvfølgelig også på at jeg faktisk har treningen. Jeg blir glad og føler meg superbra av å trene, så behovet for trøstespising forsvinner (minker ihvertfall...) Også føler jeg behov for å forklare at jeg ikke alltid har vært sånn ekstrem og trør inn på sjokolade etter sjokolade... For det første så kom utviklingen i mengde veldig gradvis, slik at jeg ikke var klar over selv hvor mye jeg egentlig spiste. Men faktum var at noe skjedde etter jeg var så syk. 

Lang historie kort, så var vi på 10 års bryllupsreise i Thailand, en fantastisk tur med to herlige unger på slep. Men jeg var uheldig å bli smitta av en amøbe parasitt mens vi var der, så i løpet av året som fulgte var jeg mye inn og ut av sykehus. Jeg hadde mye mageproblemer (naturlig nok) og var mye kvalm. Problemet var at norske sykehus ikke kom på å sjekke meg for noe som regnes som en tropesykdom, så dette ble ikke oppdaga før jeg fikk ett skikkelig anfall og ble syk på flyet på vei til ferie i Tyrkia. Jeg ble lagt rett inn på sykehus ved ankomst i Alanya, og legene der ble temmelig sjokka over at jeg klarte komme rett fra Norge med en tropesykdom de ikke hadde der engang. 

Heldigvis fant de utav det, og det redda livet mitt. Jeg hadde fått amøbedysenteri, dvs det hadde utvikla seg til å angripe imunforsvaret og kroppen min så hardt at jeg fikk skikkelig feber og følte selv at kroppen min var iferd med å gi opp. Så de kjørte på med kraftige medisiner, sånn som de bare kan i syden... De måtte det for å ta knekken på alle stadier av denne amøbegreia, men de tok nesten knekken på meg i samme slengen. 

Så etter det husker jeg veldig lite av de neste to årene. Jeg var kronisk kvalm. Kunne ikke lukke øynene uten at verden snurra, klarte ikke sitte isengen en gang. Orket ikke spise, klarte ikke svelge. Naturlig nok raste jeg ned i vekt. Jeg ble steintynn til meg å være. Men det føltes ikke bra i det hele tatt. Det var som om jeg fortsatt hadde amøber inni meg som spiste meg opp fra innsiden. 

Jeg hadde sjelden besøk, tror ikke folk rundt meg virkelig visste hvor syk jeg var eller hvor fælt jeg hadde det. Og når jeg endelig innimellom orket å treffe folk, brukte jeg nok mye krefter på å smile og prøve å virke positiv, for jeg var redd ingen ville orke være med meg hvis de fikk del i hvor mørkt det var inni meg. 

Jeg var ute av huset og sengen ca 1 gang i uken i løpet av de neste to årene. Så brukte jeg resten av tiden og uken på å samle krefter til neste gang. Jeg fikk etterhvert næringsdrikker fra apoteket på blå respet, for å stoppe vektnedgangen, og sakte men sikkert så ble jeg litt bedre. 

Også en dag klarte jeg endelig å spise vanlig mat igjen! Jeg var ikke kvalm lengre, og det smakte fantastisk! Livsgnisten ble tent igjen, og jeg ville ut og leve. Ta igjen det tapte! Møte mennesker, oppleve noe. Jeg hadde dårlig samvittighet for å ikke ha kunnet lage mat til familien min på lenge, så jeg begynte å bake kanelboller, boller, skoleboller osv... 

Og på ett eller annet vis, fikk jeg det for meg at jeg måtte velge. Enten var jeg syk, deprimert, tynn, sengeliggendes, ulykkelig og levde på næringsdrikker. Eller så kunne jeg spise, leve, oppleve og legge på meg. Jeg valgte å lukke øynene for kroppens utseende, og kjente kun etter på hvordan det føltes å leve. Og det gikk strålende. En stund. Helt til jeg hadde begynt å legge så mye på meg, at kroppen begynte å bli sliten av det istedenfor. 

Men da var det liksom gått for langt allerede. Jeg hadde så mye vondt, at jeg orket ikke bevege meg så mye. Bare det å reise seg for å hente ett glass vann eller gå på do var ett ork. Hvis vi skulle ut på noe, måtte jeg planlegge og legge inn stoppesteder hvor jeg kunne sette meg og hvile. Som oftest ble jeg sittendes, mens mannen min måtte hente bilen. 

Jeg fikk spesialsko med støpte innleggsåler for å hjelpe på smertene i beina. Og jeg som elska høyhælte blingete damesko, satt fast i ortopedisko av verste klumpete sort. Jeg svetta konstant, var gjennomvåt før jeg fikk tørka meg etter en dusj. Og lårene gnissa sånn at jeg kunne ikke gå i skjørt eller kjole uten å ha tights under. Det var jo ekstra herlig når en holdt på å daue av varme fra før av. 

Og jeg ble en mester i å ikke veie meg, ikke se meg i speilet og kle meg for å skjule meg selv. Jeg begynte å gå i 50-talls kjoler med skikkelig strutteskjørt under. Jeg har alltid hatt litt smal midje, og vekten min la seg jevnt over alt, men mest på rumpa og lårene. Så da var sirkelskårne 50-talls skjørt perfekt! Kunne jo gjemt tre flatskjermer under der, uten at noen hadde sett dem! De ekstra kiloene forsvant innimellom alle lagene... Dessuten var kjolene så "flashy" at folk så liksom kjolen først, og ikke meg inni den. Det føltes greit, for da kunne jeg lure meg selv en stund til. 

Men det ble bare verre og verre... og etterhvert begynte den livsgleden jeg opplevde da jeg kom meg ut av senga som syk, å svinne hen... 

Jeg har ikke mange bilder av meg selv fra denne perioden, for hvis noen tok frem ett kamera, ble jeg sur. Og de få bildene som finnes, så står jeg bak andre folk, eller ting for å gjemme meg. 

Men noen få snikfoto har jeg fått tak i. Som for eksempel det fæle bildet som ligger her på dette innlegget, som er fra sommeren 2012. Jeg ble nok godt 15-20 kilo større etter dette bildet ble tatt (galskap!!!), men det verste med bildene jeg har funnet, er faktisk ikke størrelsen min. Det er utrykket i ansiktet og øynene mine. Jeg kan se selv at jeg hadde mye vondt, både fysisk og psykisk. Og jeg husker hvordan jeg følte meg i situasjonen når bildet ble tatt. 

Jeg velger å dele bildene her litt etter litt, både for å minne meg selv på at dit hen skal jeg aldri mere, men også fordi jeg vet at jeg har ikke vært alene om å være i en sånn situasjon. Og det som er mest fantastisk, er at jeg er ikke der lengre! 

Det finnes veier ut av mørket for oss alle, og denne bloggen er både litt egenterapi, men mest fordi jeg føler så sterkt for å rope ut til verden: Ikke gi opp!!!