Når du har vært i helvetet og tilbake igjen...

Det er ingen tvil om at å være fysisk syk, også er tøft for psyken. De henger veldig sammen de to tingene, og mange ganger kan det være vanskelig å vite, hvilken av dem som er den utløsende årsak for den andre.

I mitt tilfelle så er jeg temmelig sikker på at det jeg har slitt med av smerter og fysisk sykdom, har sakte men sikkert gjort meg så sliten, at depresjonen kom snikendes. Men idet depresjonen først gjorde sitt inntog, tok den liksom raskt hovedrollen.   

   

Hunden min var til stor trøst

Det verste med det, er at jeg mistet kreftene og motet til å sloss. Jeg var bare sliten hele tiden, alt var tungt, og ikke minst var det vanskelig å snakke om. Det er liksom lov å ha fysisk sykdom, spesielt den sorten som er synlig. Men den biten sykdom som du bærer inni deg, som ikke er synlig for verden uten at du velger å dele den. Det er den verste synes jeg. 

Da jeg fikk diagnosen tynnfibernevropati, som i mitt tilfelle er en arvelig muskel/nervesykdom, var jeg så lettet over at det endelig fantes en forklaring. Det var noe konkret, noe legene kunne bevise ved hjelp av tester, og dermed sluttet de å skylde alt på den berømmelige "psyken". 

Men samtidig ønsket jeg jo ikke å feile noe som helst. Aller minst noe som er arvelig. Jeg har tross alt barn, og ønsker ikke at de skal vokse opp med samme problem som jeg hadde hatt. I starten var det tøft å føle at mine gener var "dårlige", selv om jeg ikke visste det da vi fikk barn. Jeg er faktisk glad vi ikke visste om hverken min sykdom, eller Bjørns cyctenyrer som også er arvelige. Så slapp vi ta stilling til om vi skulle ha barn. Nå har vi to fantastiske unger, som foreløpig er friske og sunne. Og det er jeg takknemlig for.

Kontrasten til livet mitt i dag er stor...

Men tilbake til meg selv. Ikke fordi alt dreier seg om meg, men fordi jeg ikke syns det er riktig å skrive så mye om andre her i bloggen. Da må jeg isåfall få godkjennelse fra dem, som selv bestemmer over sine historier.

Jeg har hatt mange tunge år i livet mitt, der jeg våknet hver eneste morgen med vondt i magen, og jeg grudde meg til dagen som stod forran meg. I perioder sov jeg mye og langt utpå dag, antakelig for å slippe noen av døgnets timer. I de periodene hvor jeg var sykemeldt eller uten jobb, ble dagene lange og tunge. 

I sånne perioder er livskvaliteten elendig. Og dessverre har man ikke så mye å gi av seg selv til dem rundt deg heller. Jeg ble innesluttet, holdt ikke kontakt med venner og fikk heller ikke nye bekjent skaper. Den eneste personen som alltid var der for meg, og som jeg klarte snakke med om alt, var mannen min Bjørn.

"I gode og onde dager", er ett utrykk som forbindes med ekteskap. Og jeg våger å påstå at vi har opplevd mer enn vår tildelte porsjon av de onde dagene. Heldigvis har dette ikke ødelagt vårt forhold, men gjort oss sterkere og mer sammensveiste. 

Det siste året jeg var sengeliggende og syk, var over for snart 4 år siden (tror jeg... det er flere år som liksom er bare blanke og jeg husker ikke så mye) Jeg har opplevd mye, men aldri følt meg så dårlig som da. Og det verste med det hele, var at det varte så lenge, at jeg sakte men sikkert tærte opp alle krefter, og all motstand. 

Til slutt lå jeg der og kjente bare at jeg var så ufattelig sliten. Jeg orket egentlig ikke å leve mere, for hver eneste dag var grusom å komme seg igjennom. Jeg ønsket ikke å ta mitt eget liv, det var mer en sånn rar følelse av at jeg skulle ønske at det bare sluttet av seg selv, for jeg orket ikke engang gjøre noe med det. 

Da prøvde jeg å si til meg selv at jeg burde være takknemlig for mann og barn, og at det var grunn til å være til. Og takknemlig var jeg, men livskvaliteten var på sitt absolutte bunnpunkt. 

Heldigvis klarte kroppen min å snu det hele. Sakte men sikkert begynte jeg å bli bedre. Kvalmen forsvant, jeg kunne spise mat igjen. Gnisten kom litt tilbake, og jeg følte ett desperat behov for å ta igjen alt det tapte. Så jeg spiste og spiste og spiste. 

På litt over to år må jeg ha gått opp ca 60 kilo. Men jeg trodde jeg måtte velge å ligge halvdød i sengen, mens jeg levde på næringsdrikker fra apoteket, eller å godta at jeg levde og la på meg.

Problemet var bare at den fysiske bedringen begynte å avta igjen, når vekta ble så høy at den i seg selv ble en belastning for kroppen. Og nok en gang stod jeg forrann ett av mitt livs største kamper!

Da jeg startet denne bloggen, hadde jeg ingen planer om å slippe noen så langt inn i mitt liv. Jeg skulle ikke være så personlig som jeg er her. Men etterhvert har jeg begynt å tenke at jeg garantert ikke er alene om å ha vært igjenom tøffe ting, og jeg har ingenting å skjems over eller skjule. 

Problemet er at de fleste har en følelse av å være alene i verden om sine problemer, så kanskje det er noen der ute, som trenger å lese dette?

Kanskje jeg våknet opp i dag, først med en kjip følelse av at jeg har ikke lyst å møte dagen, for å så kjenne lykkefølelsen komme krypende inni hjertet mitt, fordi jeg kan vise andre at tingene kan snu. Jeg har vært i helvete og tilbake igjen... oppriktig og ærlig talt. Og jeg vet jeg ikke er den eneste...

Jeg elsker å kjenne lykken i hjertet når jeg våkner om morgenen! 

Er du en av dem som skulle ønske du følte det samme? Ikke gi opp kjære deg, det er håp! Det vil snu, men ikke alltid av seg selv. Så hva enn du sliter med, skaff deg hjelp! Snakk med familien din, venner, legen din eller noen andre du har tillit til. 

Ikke gå alene og bær på problemer og byrder, få hjelp til å legge dem vekk.... 

Uannsett hva du sliter med, så er du aldri alene...